Kommunal forvaltning av utvalgte naturtyper hul eik og kalklindeskog: Fungerer forvaltningen etter hensikten i naturmangfoldloven?

Kommunene har fått delegert en betydelig del av ansvaret for forvaltningen etter naturmangfoldloven (NML) fra sentrale myndigheter, der naturen og det biologiske mangfoldet i hovedsak skal ivaretas gjennom den lokale arealforvaltningen. Et av ansvarsområdene som er delegert til kommunene er bestemmelsen om utvalgte naturtyper (UN), som ble etablert som en egen forskrift i NML i 2011. Forskrift om UN har som formål å redusere tapet av arter og bedre ivareta naturmangfoldet der det befinner seg, gjennom å gi spesielt viktige naturtyper for naturmangfold en sterkere juridisk beskyttelse. Til nå er erfaringer med kommunal saksbehandling av forskriften og resultatene av kommunens håndtering av forskriften lite undersøkt. Miljøvedtaksregisteret ble i 2014 opprettet for å gi en systematisk oversikt over (blant annet) UNs utvikling og den samlede belastningen på forekomstene. Alle kommunale enkeltvedtak som omhandler UN skal registreres i dette registeret. I denne oppgaven undersøkes det, ved en gjennomgang av kommunale sakspapirer fra alle registrerte kommunale enkeltvedtak innhentet fra Miljøvedtaksregisteret (n=24), om den kommunale forvaltningen av UN hule eiker og kalklindeskog fungerer etter hensikten i NML. Som en uavhengig kontroll blir også alle faktiske enkeltvedtak samlet inn fra seks stikkprøvekommuner (kontrollutvalg av alle relevante kommuner med forekomster) (n=11). I tillegg blir det gjort en egen spørreundersøkelse (n=41) for å kartlegge kommunenes erfaringer med Miljøvedtaksregisteret og reglene rundt UN mer i detalj. Det ble gjennom studien funnet at over 40 % av kommunene ikke engang har opprettet bruker for registrering av vedtak i Miljøvedtaksregisteret. Det var kun 12 % av kommunene som med sikkerhet kunne si at de hadde registrert enkeltvedtak i registeret, videre var det så mye som to av seks kommuner (33 %) i kontrollutvalget som ikke hadde registrert sine enkeltvedtak. Manglende opplæring og lav grad av veiledning synes å være hovedgrunner til at kommunene ikke, eller bare i begrenset grad, bruker Miljøvedtaksregisteret. Det er i studien registrert 35 enkeltvedtak som omfatter UN hule eiker i perioden 2014-2020. Det er gitt dispensasjon fra forskriften til hogst i hele 46 % av disse sakene. Samfunnssektoren «bygning, konstruksjon og anlegg» (som inkluderer utbygging til bla. nærings- bolig og fritidsformål) står for flest saker, med i alt 25 enkeltvedtak der 10 av sakene har gitt dispensasjon til nedbygging av UN. For UN kalklindeskog var situasjonen derimot en helt annen. Det er ingen kommunale enkeltvedtak knyttet til naturtypen funnet i studien, det er imidlertid oppdaget to ikke-rapporteringspliktige enkeltvedtak knyttet til statlige sanksjoner for ulovlig hogst i kontroll-kommunene. Kommunene kunngjør i svært liten grad sine vedtak som angår UN i områdene de forvalter, bare fem kommuner kunngjør (12 %) alltid avgjørelser om nedbygging av UN etter reglene for klageadgang. Tre av studiens 35 enkeltvedtak er videre påklaget, der ett vedtak er omgjort fra førstegangs utfall. Denne studien konkluderer med at det er en sterk underrapportering av kommunale vedtak til Miljøvedtaksregisteret. Rapporteringen fungerer ikke etter hensikten, og er derfor i mindre grad enn forventet egnet til å dokumentere erfaringene med kommunal forvaltning av UN. Videre har det vært et vesentlig tap av UN verneobjekter hule eiker, selv etter at forskrift om UN trådte i kraft. Forskrift om UN har allikevel i noen grad økt aktsomheten i forvaltningen av disse naturtypene, og trolig ville langt flere lokaliteter med UN være tapt dersom ikke forskriften trådte i kraft. Ettersom kommunene spiller en svært viktig rolle i arbeidet med å forvalte og stanse tapet av naturmangfold, er det et klart behov for bedre kunnskap i kommunene om de viktige naturverdiene kommunene forvalter og hvilke forvaltningsverktøy kommunene har til rådighet