Politisk skjønn eller objektive kriterier? En studie av lokalitetstillatelsens kriterier og lokalitets-MTB som forvaltningsinstrument

Havbruksnæringen er i stadig vekst og har uten tvil merket seg som en av Norges viktigste næringer for fremtiden. En viktig del av dagens system er tildelingen av lokalitetstillatelser langs den norske kysten. Denne søknadsprosessen viser seg som noe avansert, da det er seks ulike sektormyndigheter som skal fatte vedtak/uttale seg om de problemstillinger som faller inn under deres virkeområde, lover og forskrifter. Sjøareal er en svært viktig del av oppdrettsnæringen, og med tanke på fremtidig vekst er vi avhengige av gode lokaliteter med høy produksjonskapasitet. Produksjonskapasiteten for en lokalitet styres gjennom det vi kaller lokalitets-MTB, og blir fastsatt av statsforvalteren (tidligere; fylkesmannen) basert på miljøundersøkelser, topografi og andre omkringliggende faktorer. Fastsettelsen av lokalitets-MTB er et viktig ledd i søknadsprosessen som tar utgangspunkt i tekniske og objektive kriterier. Undersøkelsene som legges til grunn kan likevel ikke teknisk måles, eller gi oss en fasit på lokalitetens bæreevne, noe som legger føringer for at det må utøves skjønn for å kunne fatte slike beslutninger. En nærmere titt viser at det må utøves en god del, både politisk og faglig skjønn, gjennom flere ledd i søknadsprosessen, og at det er mange områder hvor tekniske og objektive kriterier ikke strekker til når det skal fattes beslutninger. Sammen med de forhåndsbestemte tekniske og objektive kriteriene, viser altså skjønn seg som en viktig del av prosessen. Likevel er det viktig å være obs på de problemstillingene skjønn kan føre med seg i forhold til legitimitet og tillit til forvaltningen