Når livet ikke lenger er en selvfølge

Hensikt: Å få økt kunnskap og forståelse om temaet: hvordan møte den unge voksne pasienten med en alvorlig kreftsykdom. Vi vil utforske på hvilken måte den unge pasienten opplever håp og livskvalitet gjennom isolasjonsperioden, samt hvordan vi som kommende sykepleiere kan hjelpe pasienten til å opprettholde håp og livskvalitet når livet ikke lenger er en selvfølge. Problemstilling: Hvordan kan vi som sykepleiere fremme håp og livskvalitet hos pasienter med akutt lymfatisk leukemi på isolat, etter en stamcelletransplantasjon? Metode: Oppgaven er en fordypningsoppgave basert på litteratur. Vi har benyttet oss av pensumlitteratur, selvvalgt litteratur, forskning, annen relevant litteratur, samt praksiserfaringer. Teori: I teoridelen utdypes temaer som er relevant for vår problemstilling. Temaene vi trekker frem er: Sykdommen leukemi, behandlingsopplegget, stamcelletransplantasjon, isolasjonstiden, psykiske påkjenninger og sykepleierens evne til å fremme håp og livskvalitet. Konklusjon: I konklusjonen kommer det frem at både håp og livskvalitet oppleves individuellt, og at det her vil være viktig å sette seg inn i pasientens egen opplevelse. Sykepleierens fagkunnskap og tilstedeværelse er avgjørende i arbeidet for å fremme håp og livskvalitet hos pasienten. Sykepleieren må møte pasienten med de følelsesmessige reaksjonene han eller hun opplever, samt ha evne til å vise empati, sympati og medfølelse. Pasientens deltagelse i beslutninger rundt egen situasjon, samt tilstedeværelse av familie og venner, trekkes frem som viktige faktorer som påvirker håp og livskvalitet hos denne pasientgruppen