Hvilke utfordringer opplever lærere som arbeider med grunnleggende lese- og skriveopplæring i skolen?

Den første internasjonale leseundersøkelsen som norske barn deltok i, IEA (1) Reading Literacy Study, fant sted i 1990-1991 og omfattet 9 og 14-åringer og gjaldt leseferdighetene til elevene (2). Resultatene fra den viste at norske 9-åringer presterte godt over det internasjonale gjennomsnittet, og faktisk var blant de beste (Bjorvand og Tønnesen 2004). Lærere som har hatt elever som strever med lesing og skriving vet at dette kan representere et stort problem for eleven, både i skolen og i samfunnet ellers. Informasjonsteknologi og høye krav som en har opplevd de senere årene, øker kravene til blant annet skolens lese- og skriveopplæring. All informasjon har ført til mer behov for god lese- og skrivekompetanse og i en helt annen form for lesing enn for 30-40 år siden, da behovet ikke var så stort og krevende. Flere av dem som har lese- og skrivevansker kan gå glipp av kunnskapstilegnelse og deltakelse i aktiviteter dersom de kommer til kort i forhold til lese- og skrivekompetansen sin. Dette kan igjen påvirke den emosjonelle og sosiale fungeringen i skolen og samfunnet og kan få personlighetsmessige og kunnskapsmessige konsekvenser (Lorentzen 2005). Jeg har i denne masteroppgaven valgt kvalitativ forskningsmetode hvor jeg har intervjuet 3 lærere som forrige skoleår arbeidet med grunnleggende lese- og skriveopplæring i 1. klasse og som nå arbeider i 2. klasse. For å være sikker på at jeg skulle få svar på tema og spørsmålene mine, gjennomførte jeg et pilot-intervju med en lærer i forkant. Dette gjorde at jeg foretok noen justeringer før jeg startet de andre intervjuene. Informantene var alle positivt innstilt til arbeidet med den grunnleggende lese- og skriveopplæringen. De uttrykte fryd og glede over å få jobbe med så motiverte elever. Det å få arbeide med glade barn som har lyst til å lære er morsomt. Eller som en av informantene uttrykte det: Når elevene viser at de mestrer, da gir det ny giv i jobben. Intervjuene har også gitt meg andre svar enn forventet. Spesielt overrasker det meg dette med skoleeiers manglende rutiner i forhold til kartlegging og systemer som skal forebygge lese- og skrivevansker. Det var også andre funn i denne undersøkelsen som ikke var forventet, som det å få kunnskap om skoleeiernes passivitet i forhold til lærernes mulighet for videreutdannelse. Undersøkelsen viser at det er behov for mer kompetanse i forhold til blant annet lese- og skriveutvikling hos lærere som arbeider med begynneropplæringen. Petter Skarheim i Utdanningsdirektoratet formidlet 12.10.2009 via NRK sitt nettsted, at manglende system som støtter det pedagogiske lederarbeidet er mangelvare i små kommuner. De små kommunene prioriterer heller ikke å bruke resultatene fra de nasjonale prøvene for å utvikle skoleverket. De mangler også ressurser og kompetanse. Kartleggingsprøvene viser svake leseresultater og kommunene har de siste årene fått tildelt midler til ulike leseprosjekter og tilbud om kompetanseheving for lærerne uten at skoleeierne har tatt imot tilbudet. Det er urovekkende når en tenker på at lærernes kompetanse i forhold til lese- og skriveutvikling har vist seg å være mangelvare i grunnutdanningen. Dette til tross for GLSM (grunnleggende lese-, skrive- og matematikkopplæring) ble vedtatt skulle inn i rammeplan for allmennlærerutdanningen fra og med 2003. I tillegg så har det vist seg at høyskolene henger etter i forhold til gjennomføringen av GLSM, som skal være en del av lærernes utdannelse og kompetanse. Det foreligger en god del ulike syn og meninger i forhold til lese- og skrivemetoder. Når det gjelder forskning på ulike undervisningsmetoder og forslag til tiltak, så har det opp gjennom årene kommet forskjellige anbefalinger. Informantene har tilegnet seg en del kunnskap om denne forskningen, men det kan se ut som om de etter hvert som de får lengre lærererfaring, arbeider mer ut fra egne og kollegaers anbefalinger. Det de fleste forskerne ser ut til å enes om er at det beste er å finne elevens ståsted og jobbe ut fra det, altså som individuelle opplæringsplaner. Men hvordan de finner elevenes ståsted og tipsene til tiltak er fortsatt en utfordring fordi det ikke finnes en fasit. Forskning anbefaler at en ikke benytter seg av kun en metode, men helst varierer til beste for elevene. Dette bekreftet mine funn i denne undersøkelsen, selv om jeg nok savnet et bedre system i kommunen og skolene i forhold til grunnleggende lese- og skriveopplæring. Lærerne som deltok i min undersøkelse viste som sagt engasjement og trivsel i forhold til arbeidet med begynneropplæringen. Dette til tross for frustrasjon i forhold til liten forståelse hos ledelse og politikerne når det gjaldt manglende ressurser, gruppestørrelse og kunnskapsinkompetanse i forhold til prioritering. Både forskning og lærernes erfaring støtter tidlig innsats, noe som det ikke alltid tas hensyn til i skolehverdagen der en nesten må konkurrere om midlene. Lærernes ønsker og behov i forhold til grunnleggende lese- og skriveopplæring kan stoppes på grunn av skoleeiernes og skoleledernes prioriteringer. Høsten 2009 har internkontrollen i utdanningssektoren blitt veldig aktuelt på grunn av svært høy avviksprosent i skolen. Dette er veldig urovekkende fordi skolen som har ansvar for grunnopplæringen og dermed også har en stor samfunnsoppgave, ikke klarer å følge loven. (1) IEA- The International Association for the Evaluation of Educational Achievement (Elley 1992). (2) IEA ble gjennomført i 1990-1991 og gjaldt 9 og 14-åringer og deres leseferdigheter. Resultatene viste at norske 9-åringer var blant de beste i denne internasjonale undersøkelsen (Bjorvand og Tønnesen 2004)