Presumptivt samtykke i prehospitalt arbeid

Ved å gi pasienter og pårørende god informasjon kan helsearbeidere gi dem et kunnskapsbasert utgangspunkt for å delta aktivt i beslutninger om handlingsvalg. Målet er alltid å velge pasienthandlinger som samsvarer med pasienters egne interesser og å skaffe informert samtykke, hvis det er mulig. Kvalifikasjonen ’hvis det er mulig’ er her viktig. I arbeid med noen pasientgrupper, og i noen deler helsefaglig praksis, kan det være utfordrende, uriktig eller til og med umulig å innhente informert samtykke. I mange av disse situasjonene må helsearbeidere, i større eller mindre grad, anta at det foreligger et stilltiende presumptivt samtykke. Ambulansearbeid er definitivt et område hvor dette moderate samtykkebegrepet er relevant. Ambulansepersonell står ofte overfor pasienter som har alvorlig sykdom eller skade, de jobber i en åpen, offentlig setting, og pasientarbeidet preges av tidspress, ressursbegrensninger og kommunikasjonsutfordringer internt i tjenestene og eksternt i relasjoner til pasienter, pårørende og andre tilstedeværende. Målet med denne forskningsrapporten er å bruke begrepsanalytisk metode – som en versjon av teoretisk forskning - til å diskutere hvordan disse begrensningene gjør begrepet om presumptivt samtykke spesielt viktig i prehospitale tjenester. Hovedpoenget er at selv om det i utgangspunktet ofte er umulig for ambulansepersonell å innhente informert samtykke, så betyr ikke det at pasientsamtykke er uviktig som et ideal å strekke seg etter så godt det lar seg gjøre. Som i annet helsearbeid bør det prehospitale målet alltid være å legge til rette for kunnskapsbaserte pasientvalg i den grad det er mulig. Det vil derfor være en misforståelse å tro at hvis det er umulig å skaffe fullt ut informert samtykke, så er det ikke noe poeng å få samtykke overhodet. Denne form for enten-eller tenkning er etisk betenkelig og uforenelig med moderne idealer om informasjonsdeling, brukermedvirkning og pasienters rett til å bestemme over eget liv og helse. Å få et så informert samtykke som situasjonen realistisk sett tillater, gjelder like mye i ambulanser som i andre deler av helsefaglig praksis