Forretning og fornøyelser: stumfilmtidens kino i Norge 1910/1925

Avhandlingens siktemål er å undersøke fremveksten av kinoen som institusjon i Norge med hovedvekt på årene 1910 og 1925. Undersøkelsen gjøres i tre geografiske områder: Oslo; samt to kommuner i Hedmark: Hamar og Elverum. Det legges spesiell vekt på tre områder knyttet til kinoinstitusjonen i disse tidsrommene: 1) eierskap og drift, 2) visningspraksiser og programpolitikk, samt 3) utviklingen av kinolokalene. Områdene ses i lys av samtidige kulturelle og politiske strømninger. Studien er plassert innenfor en nyere internasjonal filmhistorisk retning der filmen som tekst forskyves til fordel for empiriske studier av kontekstuelle praksiser og geografisk avgrensede lokale sammenhenger. Det tas utgangspunkt i eksiterende norsk filmhistorisk forskning som ses opp mot ny empiri og lokale variasjoner i praksis. Avhandlingen finner at det private kinoeierskapet i 1910 var organisert etter moderne forretningsprinsipper hvor aksjeselskapsformen var en forutsetning for kapitaltilgang, investeringslyst og utvikling av bransjen som raskt etablerte kinokjeder gjennom akkvisisjoner og allianser. Aksjonærene kom fra øvre samfunnslag og besto hovedsakelig av konsuler, redere, godseiere og grosserere. Dette bryter radikalt med tidligere filmhistoriske fremstillinger av det private kinoeierskapet i Norge. Kinolokalenes beskaffenhet var viktige elementer i kinoenes markedsføring, og utgjorde det største investeringsobjektet for eierne. Utviklingen av kinolokalene skjer uten tydelige arkitektoniske forbilder. I de spesialoppførte kinobyggene fra 1910-tallet lånes elementer fra etablerte bygningstyper og det eksperimenteres med ulike løsninger, for eksempel med store rundbuevinduer i kinosalen, samt ulike løsninger på og fasiliteter i vestibylearealet. Kinofasadene var harmoniske og rolige, dekorert med søyler og pilastre. Fasadebelysning var sjelden brukt. Også dette bryter med tidligere framstillinger av de tidlige kinoene som er hevdet å ha hatt et markskrikersk preg. I stedet konkluderer avhandlingen med at kinobyggene kan karakteriseres som dannelsespalasser, med et sobert uttrykk som ikke ønsker tiltrekke seg overdreven oppmerksomhet, men imponere gjennom å betone en slags klassisk opphøyd ro. Undersøkelsen av repertoar og visningspraksis viser store forskjeller mellom de ulike kinoene. I 1910 synes det å være et sammenfall mellom kinoer som ble regnet som ”fine” og kinoer med en høyere andel aktualitetsfilmer. Fiksjonaliserte melodrama med lengre spilletid entret også programmene høsten 1910. Det knyttes forbindelseslinjer mellom moraloffensiven mot filmen og den økende fiksjonaliseringen i mediet. I 1925 finner undersøkelsen ingen sammenfall mellom lokale variasjoner i repertoarpolitikk og kommunalt versus privat eierskap. Avhandlingen viser hvordan kinobransjen i stumfilmperioden utvikles i et stadig spenn mellom en populær folkelig attraksjonskultur og den borgerlige dannelseskulturen. Den borgerlige dannelseskulturen preger de største kinoaktørenes virksomhet i utformingen av kinolokalene og i de forretningsmessige prinsippene og organiseringen av den daglige driften. Samtidig er perioden preget av at arbeiderbevegelsen vinner terreng, og borgerskapets verdier og interesser sto i skarp motsetning til arbeiderkulturens oppbygging av en egen motoffentlighet. Kommunaliseringen av kinoene i perioden fra 1914 til 1925 må i første rekke ses i lys av dette, og ikke gjennom bransjeinterne forhold