Det betydningsfulle i relasjoner mellom barn og voksne i barnehagen - En kvalitativ undersøkelse med en utvalgt gruppe barn om deres tanker om de barnehageansattes rolle og betydning i barnehagehverdagen

Denne masteroppgaven tar for seg temaet «Den pedagogiske relasjonen mellom barn og barnehageansatte i barnehagen», og baserer seg på en kvalitativ undersøkelse av en utvalgt gruppe barn om deres tanker rundt de barnehageansattes rolle og betydning i barnehagehverdagen. Målet med undersøkelsen var å få større innsikt i hvordan barn opplever de voksne rundt seg, samt sin egen hverdag, nettopp fordi barns perspektiver per i dag stort sett er representert via voksnes blikk, hva vi voksne mener er best for barn. Oppgaven i sin helhet handler om de etiske og moralske overveielser vi står ovenfor i møte med barn som medmenneske, samt fremhever viktigheten av barns egne stemmer og perspektiver, både i barnehageforskning og i barnehagehverdagen. Jeg har vært opptatt av å synligjøre barns rett til verdighet, og at barn skal behandles som medmennesker med deres unike tanker, erfaringer og stemmer omkring hvordan det er å være barn i barnehagen i møtet med de voksne. Oppgavens hovedfokus er barns perspektiver på voksnes rolle og betydning og hva barn uttrykker som det mest betydningsfulle i relasjoner mellom dem og voksne. Oppgaven bærer preg av to filosofiske retninger: Fenomenologi og Hermeneutik. Den fenomenolgiske retningen er inspirert av Emmanuel Levinas og han etiske vinkling på møter med “den andre”. Den hermeneutiske retningen er inspirert av Hans-Georg Gadamer og hans filosofi om hvordan vi forstår og tolker i møter med andre. Levinas og Gadamer gir til sammen viktige dimensjoner for å tolke og forstå møter mellom oss og barn ut i fra. Hvilket ansvar, valg og muligheter vi har i møte med barn. Hvordan vi kan ivareta, motta og forstå barns perspektiver i en forsknings og pedagogisk sammenheng. Den pedagogiske relasjonen mellom barn og voksne, vil i denne oppgaven, bli sett som sin egen kvalitet og betydning. Som en åpen relasjon hvor barns verdighet respekteres og verdsettes mer enn alle konkrete pedagogiske planer og mål, med Tone Sævis som inspirasjonskilde. Jeg trekker frem barns egne perspektiver her i denne oppgaven, ikke for at vi skal lettere fange de i vår egen forståelse, men snarere for å rette blikket vårt på at det i relasjoner mellom barn og voksne alltid finnes noe mer å forstå, noe mer å se, noe mer å være mottakelige for, noe mer å lære