«Å bli selvvirksom» Hvordan kan familieterapi og systemisk praksis i barnehagen bidra til alternative måter å tenke og arbeide på? En kvalitativ undersøkelse gjennomført i Tyskland

Familieterapi er et tilbud i hjelpeapparatet som gis til familier og barn som sliter. Hvor begynner utviklingen av et problem eller en utfordring? I våre vestlige samfunn har det i flere år vært mer og mer økende interesse for forebyggende arbeid. Mange områder av våre liv er i dag organisert gjennom møtet med institusjoner og de tilknyttede profesjonsutøverne. De fleste barn besøker barnehagen før skolestart, en stor andel av dem fra så tidlig som ett-/toårsalderen. Hva om familieterapi var et tilbud som allerede fantes i barnehagen? Terapibegrepet pleier ikke å bli brukt i sammenheng med lavterskel tilbud. Derfor benyttes uttrykket “den systemiske måten å tenke og jobbe på”. Systemtenkningen er en av de fundamentene som har gjort familieterapiens utvikling mulig. Kombinasjonen av “barnehage” og “systemisk tenkning” retter seg i denne oppgaven mot alle involverte, uansett utfordring eller ikke. Den skal forstås så lavterskel som overhodet mulig, som prinsipielt konsept i barnehagen. Da jeg ikke fant denne kombinasjonen i Norge, ble forskningen gjennomført i Tyskland. Forskningens vitenskapssyn orienterer seg på kritisk realisme og sosialkonstruksjonisme. De kvalitative metodene som brukes er deltakende observasjon i en barnehage som jobber ut fra en systemisk tilnærming, feltsamtaler, deltakelse på et seminar om “systemisk arbeid i barnehagen”, og semistrukturerte intervjuer i barnehagen og med kursholdere. Forskningens mål er å undersøke en hypotese om at den systemiske måten å tenke og jobbe på har noe å bidra med i barnehagen, og at det finnes noe som er nytt eller annerledes med dette konseptet. Resultatene viser at det systemiske konseptet omfatter mye mer enn bare pedagogikken i barnehagen, samspillet med barna, foreldrene eller kollegaer. Det inkluderer blant annet også organisasjonsstruktur, selfcare og utforming av leker. Det omfatter institusjonen barnehage på en helhetlig måte, noe som gir mening innen systemtenkningens logikk. For å illustrere kjernen i det som oppfattes som spesielt med konseptet, presenterer jeg en modell som fremhever samspillet mellom holdning og metode, og essensen i dette samspillet som er samspillet mellom 2. ordens kybernetikk og helhet. Samspillet mellom 2. ordens kybernetikk og helhet anser jeg å være en avgjørende faktor for muliggjøring av sosiale praksiser som tilrettelegger for å kunne bli “selvvirksom”. Dette gjennom å gestalte ansvarsfordeling på nytt og å gi fra seg definisjonsmakt. Det proaktive og forebyggende ved de sosiale praksisene viser seg å berøre alle involverte, uansett barn eller voksen