«Jeg ville ha håpet»; pårørende sine håp når en nærstående er innlagt i intensivavdeling.

Formål: Målet med denne studien var å undersøke og øke forståelsen for hvordan pårørende i intensivavdeling opplever håp for en nærstående som er alvorlig syk. Teori: Kritisk sykdom som rammer nære familiemedlemmer er svært stressende og krevende for de pårørende. I den første akutte fasen av intensivoppholdet håper pårørende på overlevelse. Når situasjonen har stabilisert seg og overlevelse er sannsynlig, håper pårørende på bedring. Et intensivforløp for en som er akutt syk er ofte preget av opp og nedturer i han eller hennes helsetilstand. Pårørende sine håp styrkes av positiv framgang i helsetilstanden til den syke. Når behandling ikke virker og tilstanden til den syke forverres, har de et svakt håp likevel. Håp er en måte å takle og mestre en fryktelig situasjon på og livet er ikke levelig uten håp. Metode: I denne studien er det brukt en fenomenologisk tilnærming for å undersøke pårørende sine håp når de oppholder seg i intensivavdeling sammen med en nærstående som er alvorlig syk. Det er gjort kvalitative dybdeintervjuer av fem pårørende. Resultater: Oppgavens analysedel presenterer seks hovedtemaer om pårørende sine håp når de er i intensivavdeling hos en nær venn eller familiemedlem som er alvorlig syk. De seks temaene er: 1) Håp om overlevelse. 2) Håp om kontakt og håp om at den syke forstod at de var der. 3) Håp om positiv informasjon og håp om at det skulle gå bra. 4) Håp om en bra dag. 5) Håp om en normal hverdag igjen. Tidligere forskning viser også at det første håpet til pårørende er et sterkt håp om overlevelse. God informasjon, god dialog med helsepersonell, håp om kontakt med den syke og håp om at den syke skal bli frisk igjen gjør at pårørende sitt håp styrkes. Diskusjon: De pårørende var svært redde for at den syke skulle dø og i intervjuene formidlet de en opplevelse av at alt var unormalt da de var pårørende i intensivavdelingen. Et lite knip i hånda eller en bevegelse i øyelokket når de er på besøk, kan gi de pårørende et sterkt håp for at dette kan gå bra den og den syke kan bli frisk igjen. Pårørende sitt håp ble styrket når helsepersonell gav ærlig og riktig informasjon om den syke sin helsetilstand og når de opplevde at helsepersonellet i intensivavdelinga gjorde alt for å redde livet til den syke nærstående. Konklusjon: Denne studien viste at pårørende sine erfaringer om å håpe for en kritisk syk når de oppholder seg i intensivavdelingen, var preget av sterke opplevelser. De følte at de var i en uvirkelig verden, en verden de bare hadde sett på film. Studien viser at pårørende sitt håp svinger i takt med den syke sin helsetilstand. Håpet de pårørende har er sterkt når de opplever at den nærstående responderer på intensivbehandlingen og viser tegn til bedring i helsetilstand