Diskursive ressursar i rusarbeid – ein analyse av praksisforteljingar

Korleis profesjonsutøvarar forstår rusproblem, har avgjerande betydning for korleis hjelpetilbodet til personar med rusproblem blir utforma. Denne avhandlinga rettar merksemda mot korleis profesjonsutøvarar sine forståingar av rusproblem og rusarbeid er forankra i kulturell kontekst. Med utgangspunkt i eit diskursteoretisk perspektiv undersøkjer eg samspelet mellom kultur og profesjonsutøving ut frå følgjande overordna problemstilling: Kva diskursive ressursar tek rådgjevarane i bruk når dei i praksisforteljingar gir meining til rusproblem og til rusarbeid, og kva klientposisjonar, hjelparposisjonar og former for rusarbeid blir produserte gjennom dei diskursive ressursane som blir analyserte fram? Studien er basert på totalt 41 forteljingsfokuserte intervju med 23 NAV-tilsette. Dei intervjua rådgjevarane arbeider på tre ulike NAV-kontor, og alle har på ulike måtar røynsle frå arbeid med brukarar med rusproblem. Praksisforteljingane som er produserte i intervjua er analyserte ved hjelp av analytiske omgrep eigna til å utforske sambandet mellom individ og kultur. Analysane gjer synleg kulturelle, dynamiske og naturaliserte forhold ved korleis rusproblem og rusarbeid blir gitt betydning. Studien gir innblikk i nokre av dei kulturelt situerte meiningssamanhengane profesjonsutøvarane tek i bruk, og syner korleis desse meiningssamanhengane får implikasjonar for kva posisjonar klientane blir tilbodne, for korleis profesjonsutøvarar forstår sin eigen posisjon, og for korleis praksis blir forklart og legitimert. Resultata av analysen blir presenterte i tre artiklar. I den første artikkelen spør eg korleis diskursar om rusproblem knyter seg til diskursar om alder, og kva subjektposisjonar dette dynamiske samspelet produserer. Analysen viser korleis bruken av diskursar om alder bidreg til korleis profesjonsutøvarane prioriterer og differensierer mellom brukarar, gir rusproblem og rusarbeid bestemte meiningsinnhald, konstituerer fenomen som ansvar og sårbarheit og gjer tilgjengeleg bestemte hjelpar- og brukarposisjonar. Den andre artikkelen utforskar kva fortolkingsrepertoar rådgjevarane snakkar innanfor når dei fortel om endring og mangel på endring i praksisforteljingane, og kva hjelparposisjonar som er tilgjengelege i dei fortolkingsrepertoara som blir analyserte fram. I artikkelen utforskar vi korleis endring blir forstått, korleis nemninga blir fylt med innhald i profesjonsutøvarane sin tale. Artikkelen viser korleis forståingar av endring innverkar på hjelparens oppleving av suksess og ansvar, for korleis rådgjevarane snakkar fram rusproblemet og for korleis profesjonsutøvarane posisjonerer hjelparar og klientar. I den tredje artikkelen utforskar eg kva mønsterforteljingar om personar med rusproblem som blir tekne i bruk når rådgjevarane fortel om praksis, korleis desse mønsterforteljingane bidreg til å gi rusproblem og rusarbeid bestemte meiningsinnhald, og kva plot og karakterar mønsterforteljingane produserer. I artikkelen presenterer eg fire generaliserte forteljingar om klientar med rusproblem med tilhøyrande plot, kodar og karakterar, og eg viser korleis desse forteljingane bidreg til å gi meining til hendingar og handlingar hjelparen erfarer, til å produsere klientidentitetar og til å forklare og legitimere praksis. Analysane i avhandlinga gir samla sett innsikt i måtar profesjonsutøvarar tek i bruk kulturelt situerte diskursive ressursar på. Analysane demonstrerer korleis oppfatningar av rusproblem og rusarbeid kontinuerleg blir presenterte og forhandla om på fleirtydige, dynamiske og personlege måtar, samstundes som meining blir skapt i høve til kva som blir sett som gyldig og legitimt i den kulturelle og institusjonelle konteksten rådgjevarane inngår i. Avhandlinga gir også innsikt i korleis naturaliserte og innforståtte kulturelle oppfatningar er med på å gi rusproblem og rusarbeid betyding. Ved å analysere rusarbeid og rusproblem på måtar som viser og overskrid naturaliserte og innforståtte forståingar, gir avhandlinga eit refleksjonsgrunnlag som kan medverke til setje etablerte forståingar under vidare utforsking og forhandling. Ved at studien nytter analytiske tilnærmingar som er lite representerte i forskinga på sosialt arbeid i Noreg, gir også avhandlinga metodologiske bidrag til korleis forholdet mellom profesjonsutøving og kultur kan utforskast. Avhandlinga gir kunnskap som er relevant for forskarar, studentar, politikarar, leiarar, profesjonsutøvarar og andre som har interesse for rusproblem og rusarbeid. Avhandlinga er også relevant for dei som er interesserte i korleis diskursteoretiske perspektiv kan brukast i empiriske studiar