Jeg har en drøm: er det vanskelig å endre skolen fordi vi ikke tar hensyn til det vanskelige?

Rapporten er skrevet ut fra et skoleutviklingsprosjekt ved Elvedalen skole, hvor jeg har hatt et oppdrag som aksjonsforsker. Her har jeg arbeidet i lag med lærerne på ungdomstrinnet. Målet har vært økt læring hos elevene gjennom arbeidet med: tilpasset opplæring arbeid med bedre relasjon mellom lærer og elev arbeid med utviklingssamtalen. Tidlig i skoleåret ga en av lærerne utrykk for det lærerne drømmer om: En skole med en større grad av veiledning, hvor elevene har et eierforhold til læringsarbeidet. Nå kan det se ut som om mange av elevene opplever at de blir "utsatt for læring", de blir urolige og bråkete. Utgangspunktet for vårt arbeid var: Ledelsen ved skolen ønsket endring. Lærerne sier sjøl at de ønsket endring. Styringsdokumentene bebuder endring (Prinsipper i opplæringen i Kunnskapsløftet og Sosial handlingsplan for Elvedalen skole). Vi opplever en samfunnsmessig brytningstid mellom modernitet og det postmoderne. Endringer i samfunnet krever endringer i skolen. Prosjektet har utspring i aksjonsforskning hvor jeg som forsker har begrenset kontroll over arbeidets forløp. I løpet av utviklingsprosjektet endret jeg fokus, og problemstillingen ble: Hvorfor er det vanskelig for lærerne å endre sin pedagogiske praksis når klare føringer peker på at skolen bør endres? Lærerne ved ungdomstrinnet ved Elvedalen skole så behovet for endring og ønsket endring. Allikevel møtte utviklingsarbeidet store utfordringer. Disse utfordringene har jeg valgt å betegne som det vanskelige. Ut fra min empiri har det vanskelige bakgrunn i at lærerne må endre sin undervisning fra en tradisjonell undervisning, til en undervisning som kan møte ungdom som har vokst opp i et postmoderne samfunn. En slik endring er vanskelig, jeg mener vi kan snakke om et paradigmeskifte. Biologen og filosofen Jean Piaget beskriver en slik endring som en akkomodativ læringsprosess. Utviklingsarbeid dreier seg altså om en akkomodativ endringsprosess som utfordrer deltakernes opprinnelige forståelse av undervisning og læringsarbeid. I sum dreier det seg om endring av undervisningskultur eller bedriftskultur. Slik jeg ser det, handler en slik endring om lange og vanskelige akkomodative prosesser, hvor de lærende må være aktive i sin egen lærings- og endringsprosess. Ved avslutningen av utviklingsprosjektet konkluderte vi (lærerne og jeg) med at de hadde endret sin måte å snakke og tenke på, men de underviser i hovedsak som før. Spørsmålet ble stilt: Hvorfor skjedde det ikke større endring i handling? I den grad det er mulig å konkludere, mener jeg at svaret ligger i prosjektrapportens undertittel som litt omskrevet sier: Det vanskelige gir seg utrykk i at vi egentlig ikke tar hensyn til det vanskelige. Med det mener jeg at det kan se ut som det ble vanskelig å ta høgde for utfordringen vi møtte i den akkomodative endringsprosessen som vi sto overfor. Min egen forståelse av den vanskelig akkomodative læringsprosessen kom til mens jeg arbeidet med utviklingsprosjektet, og det stilles spørsmål om skolens ledelse har hatt forståelse for det vanskelige. Kanskje kan arbeidet følges opp videre av et aksjonsforskningsprosjekt som har nok av tid og ressurser, og som kan gi lærerne både støtte og utfordring i det vanskelige endringsarbeidet