En åpen fremtid? – spesialpedagogers refleksjoner rundt diagnostiske kategorier i barneskolen

Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i et tradisjonsrikt spesialpedagogisk tema som med tiden har endret retning og form, men tilsynelatende aldri mistet sin relevans. Med fokus på kategorisering, henholdvis diagnostiske kategorier, har dette prosjektet hatt et ønske om å få et innblikk i et utvalg spesialpedagogers tanker og refleksjoner rundt kategorienes tilstedeværelse i barneskolen. Følgende problemstilling og forskningsspørsmål har preget arbeidet: Hvilke refleksjoner kommer til uttrykk i spesialpedagogers møte med diagnostiske kategorier i barneskolen? Hva forstås som å være viktig kunnskap i det spesialpedagogiske arbeidsfeltet og hvordan kommer den til uttrykk? • Aksept eller protest; hvordan forholder spesialpedagogene seg til diagnostiske kategorier? I vektleggingen av den enkelte profesjonelles forståelse av viktig spesialpedagogisk kunnskap og bevissthet omkring yrkesutøvelsens behov og spenninger, presenterer oppgaven ulike, men likevel sammenhengende teoretiske perspektiver. Helhetlig kan studien ses på som en flytende overgang mellom teori som tar for seg et spesialpedagogisk historiskpolitisk perspektiv i modernitetens fremvekst, spesialpedagogen som profesjon med fokus på kunnskap, kompetanse og makt, til etiske perspektiver i lys av Emmanuel Lévinas og Axel Honneth. Studien med problemstilling og tilhørende forskningsspørsmål, er plassert i en kvalitativ sosialkonstruktivistisk forskningstilnærming. Det er gjennomført et prøveintervju med en medstudent og 3 individuelle semi-strukturerte intervjuer med spesialpedagoger ansatt, eller tidligere ansatt i barneskolen. Analysen av det empiriske materialet har tatt utgangspunkt i en forenklet tematisk analyse bestående av fire steg. Med en fortolkningsbasert tilnærming, har den hermeneutiske spiral preget analysearbeidet i denne prosessen, der de ulike stegene tidvis har overlappet hverandre. Slik har analysen, og etter hvert presentasjon og tolkning av funn, blitt preget av en dyptgående bearbeidelse. Temaene eller kategoriene som forstås å sammenfatte informantenes bidrag til studiens problemstilling og forskningsspørsmål er vurdert til å være: forvalte en mangfoldig kunnskapsbase, viktigheten av relasjon, diagnosens betydning og tenke helhetlig. Funnene i studien indikerer at spesialpedagogene besitter en mangfoldig kunnskapsbase. Det individuelle blikket med fokus på kartlegging, testing og generell diagnosekunnskap fremstår som et overordnet premiss for utviklingen av en god spesialpedagogisk kompetanse. Funnene viser også at spesialpedagogene ser på det som viktig å løfte blikket, og bidra med sine kunnskaper ut mot klasser, andre ansatte og skolen som helhet. Her fremstår særlig betydningen av å stille spørsmål og undre seg sammen med andre over både egen og andres praksis, som avgjørende for både det allmenn– og spesialpedagogiske arbeidet. Videre viser resultatene av studien at spesialpedagogens nære relasjon til elevene, er med på å bidra til et større fokus på den enkeltes muligheter, ressurser og positiv kategorisering, fremfor diagnose og vanske. I refleksjoner rundt spesialpedagogenes møte med diagnostiske kategorier i skolen, viser funnene også at informantene ser til flere forhold som ligger utenfor eleven selv. Her blir både strukturelle og interaksjonelle forhold løftet frem som en mulig forklaring på den rapporterte økningen av spesielt atferdsproblematikk og sosiale – og emosjonelle vansker. I arbeidet med å forholde seg til de ulike kategoriene blir også spenningsforhold og dilemmaer fremhevet. Blant annet synliggjøring av vansker versus stigmatisering, fokus på det spesielle versus fokus på det generelle. I denne sammenheng indikerer funnene at spesialpedagogene inntar en mer pragmatisk holdning til kategorienes tilstedeværelse i skolen. Gjennom refleksjoner og erfaringer, gir de uttrykk for at diagnosen i seg selv skal ha liten betydning for skolen, men at den kan være viktig når det kommer til forklaring, forståelse og individuelle rettigheter. Studien konkluderer med at hvis skolen skal kunne leve opp til sine overordnede mål om å være preget av åpenhet og inkluderende fellesskap for alle barn, er det avgjørende å avdekke og ikke minst synliggjøre hva det er i samfunnet og kulturen vår, som skaper spesialpedagogiske behov og vansker. I denne sammenheng spiller forskning og høyere utdanning en avgjørende rolle. Særlig i forbindelse med å frembringe kunnskap som ikke bare vektlegger «ekspert»dominerende verktøy, metoder og diagnoseforståelse, men og et overblikk på interaksjonelle og strukturelle barrierer i omgivelsene våre