Sier du ikke hva jeg hører? Utfordringer ved omsorgsarbeid for mennesker med psykisk utviklingshemming uten verbalt språk i en norsk småkommune

Studien er basert på et seks måneder langt feltarbeid i en norsk småkommune. Hovedtema for oppgaven er hvordan det kommunale omsorgsarbeidet for mennesker med en sterk psykisk utviklingshemming utspiller seg i praksis. Gjennom feltarbeidet følger jeg ansattes arbeid vis-à-vis beboere som bor i samlokaliserte boliger for mennesker med psykisk utviklingshemming. Utover å følge det praktiske arbeidet hos personene som bor på stedet har utforskingen av de ansattes relasjoner seg i mellom vært avgjørende for å forstå hvordan innholdet i arbeidet utformes. Min tilnærming har tatt utgangspunkt i ansattes arbeid ovenfor personer med en sterk psykisk utviklingshemming som ikke behersker en verbal språkmulighet. Et sentralt trekk ved dette arbeidet er at ansatte kontinuerlig utfordres på hvordan mening kan etableres i relasjoner til personer som ikke har velutviklede kommunikasjonsformer. I henhold til endringene i omsorgsorganiseringen, nedfelt i den mye omtalte HVPU-reformen for 10 år siden, skal ansatte nå utføre arbeidet med fokus på beboernes inkludering i praktiske spørsmål, en normalisering av hverdagslivet og integrering i det lokale samfunnslivet. Uavklart meningsinnhold i idealer som normalisering og integrering, samt ansattes utfordringer knyttet til tolking og meningsproduksjon ved kommunikasjon med beboerne, danner sammen med mine egne praktiske erfaringer fra feltarbeidet et utgangspunkt for en analyse av hvordan slike utfordringer kan bidra til en begrensning i aktiviteter utenfor det avgrensede området med samlokaliserte boliger. Avhandlingen tar også for seg hvordan dagens organisering av omsorgstilbudet har mange sammenfallende trekk med organisasjonsformen i de tidligere HVPU-institusjonene. Erving Goffmans karakteristikk av "totale institusjoner" tas i bruk for å peke på at beboerne også i dag tilbys en "egen verden" med barrierer mot samspill og interaksjon med omverdenen. De radikale endringene i livsform som HVPU-reformen signaliserte kan ikke finnes igjen i hverdagslivet til beboerne jeg har fulgt. Noen årsaker til dette antas å være et samspill mellom beboernes omfattende bistandsbehov, et kommunalt behov for å organisere et stabilt og funksjonelt omsorgstilbud innenfor flere rammevilkår og det uavklarte innholdet i fremgangsmåter for å oppnå en slik radikal endring i livssituasjonen