Kronotopen som satirisk verktøy - en lesning av Nordahl Griegs Ung må verden ennu være

Med en detaljert innføring av Nordahl Griegs roman, estetiske synspunkter og politiske oppfatning, blir hans satiriske og politiske roman, Ung må verden ennu være (1938), utforsket. Ved hjelp av Mikhail Bakhtins kronotopteori, gir avhandlingen en generell kronotopanalyse av Ung må verden ennu være. Selv om en rekke ulike kronotoper nevnes i Bakhtins essay, Forms of Time and of the Chronotope in the Novel : Notes toward a Historical Poetics (1981), ligger hovedfokuset i avhandlingen på én spesifikk kronotop; kjeltringens, klovnens og narrens kronotop, og hvordan denne brukes som et satirisk verktøy i Griegs roman. Gjennom denne kronotopen benytter forfatteren romankarakterene som en forlengelse av seg selv, og som en videreformidler av sitt satiriske budskap. Grunnet kjeltringens, klovnens og narrens kronotops teksteksterne koblinger til forfatteren, blir den historiske og politiske konteksten rundt romanens utgivelse også tatt i betraktning. Et viktig ledd ved fremgangsmåten har vært å identifisere karakterer i Ung må verden ennu være som innehar samme kjennetegn som karakterene i Bakhtins kronotop. Deretter utforskes det hvordan de særskilte karakterene fungerer i forhold til Nordahl Griegs satire og hans politiske budskap. Hovedfunnene, med tanke på Griegs roman, er hvordan karakterene Hugh Redfern, Ivan Borisovitsj Lebedeff, Rudolf Lagerhielm, Arild Andersen og Aksel Fauske tilsvarer Bakhtins karakterer; kjeltringen, klovnen og narren. Selv om disse karakterene er relativt ubetydelige i selve plottet, viser det seg at Redfern, Lebedeff, Lagerhielm, Andersen og Fauske er uunnværlige når man kommer til romanens satiriske funksjon. Det er bruken av disse litterære arketypene - kjeltringen, klovnen og narren - som hever Griegs roman opp fra bare å være en historisk bok, til å bli en tvers gjennom satirisk roman. Gjennom disse funnene blir det også klart at bruken av Bakhtins satiriske konsepter, blant annet: «Rabelaisian laughter» og latterliggjøring, ikke trenger å begrense seg til antikkens-, renessansens- eller opplysningstidens forfattere. Bakhtin begrenser seg riktignok til eldre former for litterære sjangre i sin drøfting av satire, men som avhandlingen viser er hans begreper også helt og holdent anvendelige på moderne tekster. Dette viser at folkekulturens gamle karakterer, kjeltringen, klovnen og narren, har blitt narratologiske grep som fremdeles brukes i moderne tid. Avhandlingen gir dermed et generelt narratologisk metaperspektiv, hvor vi får innsikt i hvordan en forfatter kan konstruere og strukturere en satirisk roman ved hjelp av kronotoper. Båndene mellom moderne satiriske verk og kjeltringens, klovnens og narrens kronotop relativt uutforsket i kronotopforskningen. Hva Ung må verden ennu være angår, har dens kobling til kjeltringens, klovnens og narrens kronotop ikke vært utforsket i nevneverdig grad i tidligere forskning.With a detailed introduction to Nordahl Grieg's novel, aesthetic viewpoints and political views, his satirical and political novel, Ung må verden ennu være [The World Must Still Be Young] (1938), is explored. Using Mikhail Bakhtin's chronotope theory, the thesis provides a generic chronotopical analysis of Ung må verden ennu være as a whole. However, of all the chronotopes mentioned by Bakhtin in his essay, Forms of Time and of the Chronotope in the Novel : Notes toward a Historical Poetics (1981), the main focus of the thesis is how the chronotope of the rogue, the clown and the fool is used as a satirical tool by Grieg. Through this chronotope, the author utilises the characters as extensions and facilitators of his satirical message. Given how the chronotope of the rogue, the clown and the fool transcends the boundaries of the text itself and includes the author, the historical and political context surrounding Grieg's novel is taken into account as well. Methods include identifying characters in Ung må verden ennu være which correspond with the hallmarks of the characters in Bakhtin's chronotope, and, once identified, exploring how the particular characters function in relation to Nordahl Grieg's satire and political message. The main findings, with respects to Ung må verden ennu være, are how the characters Hugh Redfern, Ivan Borisovitsj Lebedeff, Rudolf Lagerhielm, Arild Andersen and Aksel Fauske correspond to Bakhtin's rogue, clown and fool. Although they are relatively insignificant characters in the plot itself; Redfern, Lebedeff, Lagerhielm, Andersen and Fauske show themselves to be essential to the novel's satirical function. It is the use of these archetypal characters - the rogue, the clown and the fool - that elevates Grieg's novel from being a mere historical piece, to being a novel steeped in satire. As a consequence of these findings, it becomes apparent that the utilisation of Bakhtin's satirical concepts, among others: «Rabelaisian laughter» and ridicule, does not limit itself to the satirical authors of antiquity, the Renaissance or the Enlightenment. Although Bakhtin limits his discussion of satire to older forms of literary genres, his concepts seem to be fully applicable to modern novels as well. This connection shows that the old folkloric characters of the rogue, the clown and the fool, have become ingrained devices in narratology, and is still being used today. The results of the analysis therefore yield a narratological meta-perspective and insight into how an author might utilise chronotopes when constructing satirical novels. Links between modern satirical works and the chronotope of the rogue, the clown, and the fool, are fairly unexplored in Bakhtinian research. As far as Ung må verden ennu være goes, this connection has never been investigated to a significant extent in previous research.Master i Nordisk språk og litteraturMAHF-NORDNOLISP35