Økonomifaget og virkeligheten. En undersøkelse av nyklassisk metodologi

Denne oppgavens formål er å drøfte hvorvidt nyklassisk teori er egnet til å teoretisere om, og forklare årsakene til, finanskrise. Metoden som er brukt for å besvare dette, er en kombinasjon av idéhistorie og deskriptiv vitenskapsteori, med tanke på å identifisere nyklassisk teori, og normativ vitenskapsteori for å evaluere implikasjonene for teoretisering. Oppgaven har to deler. Del I handler om nyklassisk teori. Nyklassisk teori er det rådende økonomifaglige paradigmet, og kan defineres ved sin metodologi. Metodologien består av metodologisk individualisme (M1), metodologisk instrumentalisme (M2), likevektsimperativet (M3) og formalisme. Det argumenteres for at M1 hindrer nyklassisk teori i å foreta institusjonell analyse og at M3 skyver tyngdepunktet bort fra analyse av økonomiske prosesser. Formalisme innebærer en aksiomatisk-deduktiv metode som stiller for strenge krav om nøyaktighet og kvantifisering. Del II handler om makroøkonomisk teori. Implikasjonene av nyklassisk metodologi for moderne makro undersøkes, med henblikk på teoretisering om finanskriser. Nyklassisk teori stilles opp mot heterodoks teori. Det argumenteres for at pengenes institusjonelle rolle og ukvantifiserbar usikkerhet bør inngå i makroøkonomiske teorier om finanskrise. Det konkluderes med at nyklassisk metodologi ikke kan ta høyde for disse faktorene, og at heterodoks metodologi i så måte representerer et bedre utgangspunkt. Man bør betrakte økonomien som en monetær produksjonsøkonomi i kontinuerlig forandring, hvor institusjoner spiller en avgjørende rolle, og hvor finanskrise er et endogent og naturlig resultat av systemets virkemåte