Døve innvandrere og flyktninger i møte med offentlige tjenester - Kommunikasjon, trygghet og tillit

Målet med denne kvalitative studien er å se hvilke erfaringer og opplevelser døve innvandrere, som bruker Rådgivningstjenesten for døve og døvblinde i Trondheim kommune, har i møte med det offentlige tjenesteapparat, og hvordan det kan påvirke arbeidet i det offentlige tjenesteapparat. Problemstillingen er «Hvilke erfaringer har døve innvandrere, som bruker Rådgivningstjenesten for døve og døvblinde i Trondheim kommune, i møte med offentlige tjenester?» med underspørsmålet «Hvordan fungerer støttesystemer som Rådgivningstjenesten for døve og døvblinde når døve innvandrere møter andre offentlige tjenester?» Studien er basert på intervjuer og observasjoner av tre døve innvandrere og ansatte i offentlige tjenester. Funnene i studien er organisert innunder tre tema; 1) Kommunikasjon, språk og informasjon 2) Relasjon og 3) Systemverden og livsverden. Funn i studien peker på tendenser i det offentlige apparat der kombinasjonen døvhet og innvandrer kan overskygge den enkelte døves utfordringer og ressurser. Faktorer i den døve innvandrerens bakgrunn som tegnspråklig oppvekst og tegnspråkmiljø, og sosioøkonomisk bakgrunn som for eksempel skolegang og utdanning, spiller en viktig rolle i hvor stor grad den døve kan ha forutsetninger til å kunne møte krav i det offentlige apparat, og forstå hvordan de skal håndtere den norske samfunnsorganiseringen. Disse faktorene kan bli avgjørende for den offentlig ansatte å fange opp og forholde seg til når den ansatte skal møte den døve innvandreren. Rådgivningstjenesten ble av den døve innvandreren sett på som nødvendig av flere grunner, blant annet tjenestens kompetanse i det å være døv, i tegnspråk og deres kjennskap til bakgrunnen til den døve innvandreren. Ansatte i Rådgivningstjenesten vekslet mellom en formell og uformell type relasjon, der trygghet og tillit er viktige element i relasjonen til den døve. Funn i studien peker på en veksling mellom roller for den ansatte i Rådgivningstjenesten, vekslingen skjer med bakgrunn i systemverdenens krav og livsverdenen til den døve innvandrerens med sine behov og forutsetninger. Hvordan ansatte i Rådgivningstjenesten balanserer mellom det formelle og uformelle kan være krevende, der det å møte den døves behov for å være en slags «venn» i relasjonen kan være vanskelig å forene med å være profesjonell. I dette bildet trer tillit fram som viktig begrep, der tillit som venn eller som offentlig ansatt kan være forskjellig, og kan komme til å skape dilemma for den døve innvandreren, den ansatte i Rådgivningstjenesten og for ansatte i generelle offentlige tjenester