Trenger barn med cerebral parese sosial tilhørighet?

Nøkkelord: Sosial tilhørighet, cerebral parese, barn, helsepersonell Bakgrunn: Cerebral Parese (CP) er den vanligste årsaken til motorisk funksjonshemming i Norge. Under praksis i spesialhelsetjenesten observerte studentgruppen fokus på økt aktivitetsnivå og engasjement hos barn med CP fra oppstart til endt opphold. Men hva endrer seg, og hvorfor? Få studier viser barnets og helsepersonell subjektive erfaringer ved sosial tilhørighet i aktivitet. Prosjektet skaper forståelse for hvorfor tidlig implementering av tiltak er hensiktsmessig. Mål: Målet er å se helsepersonells perspektiv på sosial tilhørighet. Problemstillingen som undersøkes er “Hva mener helsepersonell om betydning av sosial tilhørighet i meningsfulle aktiviteter for barn med cerebral parese?” Metode: Det ble benyttet kvalitativ forskningsdesign ved bruk av to semistrukturerte fokusgruppeintervju. Syv informanter fra kommune- og spesialhelsetjenesten deltok i prosjektet som ble transkribert og bearbeidet. Resultater: Barn med CP og foreldre har utfordringer med å akseptere diagnosen. Det er behov for bedre tverrfaglig samarbeid mellom faggrupper som arbeider målrettet og kan samkjøre tiltakene til barnets hverdag. Dette kan bidra til mindre inngripende tiltak, samt mulighet for å være sosialt delaktig med jevnaldrende barn. Tilrettelegging i hverdagens ulike arenaer er nødvendig for barnets mulighet til deltakelse i aktiviteter med venner. Ergoterapeutene påpeker at de mangler ressurser til arbeid på fritidsarenaer. Konklusjon: Det er behov for mer forskning på forebyggende og helsefremmende tiltak hos barn i norske forhold. Dette forutsetter godt tverrfaglig samarbeid med kartlegging og tiltak, samt evne til å se barnets behov og holdninger i omgivelsene. Sosial tilhørighet og relasjoner ansees som en viktig ressurs. Når befolkningens- og samfunnets behov møtes, styrkes utviklingen gjennom aktivitet