Hvilke trekk ved rurale norske kommuner påvirker andelen ikke-vestlige innvandrere? : en kvantitativ studie av push- og pull-faktorer for bosetting blant ikke-vestilge innvandrere i rurale norske kommuner

Høy konsentrasjon av innvandrere i lukkede byområder utgjør et risikoelement i samfunnet på grunn av segregering. Det gir også er en forbigått mulighet i distriktspolitikken. Med dette som bakteppe skal denne studien undersøke hvilke push- og pull-faktorer som påvirker andelen ikke-vestlige innvandrere i rurale norske kommuner. Dette gjøres gjennom fixed effect og OLSanalyse. Push- og pull-faktorer er trekk ved et bosted som gir til-/fraflytting. Som studien skal vise er geografisk spredning av innvandrerbefolkningen i Norge ikke bare er mulig, men en utvikling man ser i dag. Studien viser at høyere innbyggertall gir høyere andel ikke-vestlige innvandrere. Denne effekten forsvinner derimot når det kontrolleres for andre trekk ved kommunene, slik at innbyggertall ikke fremstår som en pull-faktor i seg selv. Større andel bosatte i tettsteder gir økt andel ikke-vestlige innvandrere. Funnet gjenspeiler den generelle trenden i Norge, hvor befolkningen konsentrerer seg i regionale sentrum på bekostning av spredtbyde områder (Aasbrenn og Sørlie, 2016). Økt andel ikke-vestlige innvandrere henger sammen med økt arbeidsledighet. Det er lite sannsynlig at høy arbeidsledighet er en pull-faktor. Det antas derfor at økt andel ikkevestlige innvandrere gir høyere arbeidsledighet. Høyere utdanningsnivå i kommunene henger sammen med høyere andel ikke-vestlige innvandrere. Dette kan komme av at personer med høyere utdanning er generelt mer positive ovenfor innvandrere (Birkemose og Thomsen, 2012), slik at kommunen oppleves som mer gjestfri av ikke-vestlige innvandrere. Det er ikke funnet noen sammenheng mellom sterkere kommuneøkonomi og andel ikkevestlige innvandrere. Budsjettprioriteringene for ulike rammeområder har derimot effekt: Økt ressursbruk på barnehage- og grunnskolesektoren henger sammen med økt andel ikke-vestlige innvandrere. Samtidig kan det ikke fastslås om innvandrere trekker mot kommuner som bruker mer ressurser på skole og barnehage, eller om sammenhengen skyldes økt ressursbehov ved økt andel ikke-vestlige innvandrere. Kommuner med ordfører fra V og SV opplever økning i andel ikke-vestlige innvandrere, sammenlignet med kommuner med Ap-ordfører. Kommuner med Sp- KrF- og FrP-ordfører har færre innvandrere, sammenlignet med kommuner med Ap-ordfører. Disse funnene gjenspeiles ikke av sammenhengen mellom ordførerens parti og vedtakstall for bosetting. Ordførerens effekt kommer med all sannsynlighet ikke bare fra bosettingsvedtak, men politikken og/eller trekk ved kommunene med ordførere fra de ulike partiene. Kommuner som ligger i klimasonen innland Troms/Finnmark har færre ikke-vestlige innvandrere, sammenlignet med innland Sør-Norge. For de andre klimasonene er det ikke funnet noen effekt. Bosettingsmønsteret til ikke-vestlige innvandrere virker derfor ikke å være nevneverdig påvirket av hvor i landet de bosettes. For å teste betydningen av den rurale dimensjonen, er rurale og ikke-rurale kommuner sammenlignet. Sammenligningen viser betydelige forskjeller på push- og pull-faktorene mellom rurale og ikke-rurale kommuner. Det er også vist at områder, som høy arbeidsledighet, med fordel kan kommuniseres ut, for å unngå flytting mot områder med høy arbeidsledighe