«Det er stort sett retorikk og ikke så mye realitet»: En kvalitativ studie av norske idrettsbistandsorganisasjoner sitt forhold til formelle retningslinjer/Norad

I nyere tid har det skjedd store endringer innen norsk og internasjonal utviklings- og bistandspolitikk. Fokuset har gått fra å legge vekt på økonomisk utvikling til å legge mer vekt på sosial utvikling. Norad mener det er mer fokus på sivilt samfunn, utviklingslandenes evne til å bygge seg opp, bekjempe korrupsjon, samt god forvaltning av ressurser i dagens bistandspolitikk. De siste 10-15 årene har det dessuten vært økende interesse for idrett som bistand, både i Norge og internasjonalt. Idrettsbistand har blitt akseptert som et godt verktøy i forhold til den sosiale utviklingen i utviklingsland. Den økte interessen kan sees i sammenheng med Tusenårsmålene til FN som kom i 2000, samt erklæringen av 2005 som «FNs år for idrett og fysisk fostring». FN mener idrettsbistand kan bidra til at Tusenårsmålene blir oppnådd. Denne oppgaven vil se nærmere på idrettsbistandsorganisasjonene Idrettens Fredskorps (ifk) og Right to Play (RtP) sitt forhold til Norad som hoved-bidragsyter og hvordan organisasjonene forholder seg til ulike forventinger og krav fra dem. Bistand blir, i nyere tid, forstått som utviklingssamarbeid mellom bidragsyter og mottaker, og kan bli sett på som en felles betegnelse på de offentlige og private finansielle overføringene fra et giverland til et mottakerland. Disse overføringene har som hensikt å bistå sosial og økonomisk utvikling, med mål om å oppnå økonomisk vekst og bekjempe fattigdom. Idrettsbistand har tatt til seg begrepet «Sport for All» og skal være et langsiktig mål med fysisk aktivitet på agendaen. Idretten skal være et middel i arbeidet med helse, industrialisering og automatisering, samt være tilgjengelig for alle på grasrota. Idrettens Fredskorps ligger innunder Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) og er basert på frivillig arbeidskraft fra ungdommer med bakgrunn innen norsk idrett. Ifk får økonomisk støtte fra både Norad og Fredskorpset (Fk), hvor Norad er deres hoved-bidragsyter. RtP startet som en veldedighetsorganisasjon som baserte seg på donasjoner fra blant annet idrettsutøvere. Siden 2004 har de hatt et samarbeid med Norad som nå er deres hoved-bidragsyter. Norad og Fk ble grunnlagt på 1960-tallet, sistnevnte er underlagt Norad og blir utdelt en sum årlig som Fk igjen skal fordele videre til bistandsorganisasjoner de samarbeider med. Siden oppgaven ser nærmere på forholdet mellom idrettsbistandsorganisasjonene og Norad har det blitt valgt å benytte organisasjonsteori. Siden ifk og RtP er organisasjoner kan man anta at de følger bestemte normer og regler som er felles inne deres felt. For å se nærmere på dette blir det brukt teori om formelle og uformelle strukturer, organisasjonsfelt og isomorfisme, samt teori om standardisering. Disse teoriene kan bidra til en bedre forståelse av forholdet mellom bidragsyter og mottaker, samt hvilke krav og forventinger som stilles til organisasjonene fra omgivelsene. For å kunne besvare oppgavens problemstilling blir det valgt kvalitativ metode for innsamling av datamaterialet. Det blir gjennomført dybdeintervju med sentrale personer i idrettsbistandsorganisasjonene, Fredskorpset, samt en person som anses for å være ekspert innen idrettsbistandsfeltet. For å få et innblikk i samarbeidet mellom organisasjonene og Norad ble det også gjennomført dokumentanalyse av sentrale dokumenter fra NIF, ifk, Norad og UD, samt hjemmesiden til RtP. Siden jeg studerer et lite felt i Norge, blir det en utfordring å holde informantene anonyme gjennom hele forskningsprosessen. Det er en fare for at de kan bli kjent igjen av andre på feltet selv om de ble gitt nye navn, samt utelukket dialekt eller talemåte som kunne være særegent for den enkelte. Ved å ha en transparent metode hvor jeg viser alle valg som blir tatt underveis, forklarer hvordan jeg tolker resultater og situasjoner blir oppgavens troverdighet og bekreftbarhet forsterket. Analysen viser at forholdet mellom idrettsbistandsorganisasjonene og Norad er preget av den makten sistnevnte har som statlig organ. Ifk og RtP danner et skille mellom formelle og uformelle strukturer for å kunne tilfredsstille krav og forventninger fra Norad, men også forhold til indre krav. Videre blir ifk og RtP preget av at de er innen det samme feltet, nemlig bistand. Ved å bli like hverandre i formen klarer ifk og RtP å opprettholde egen legitimitet innen bistand, noe som bidrar til at de kan fortsette arbeidet sitt over lenger tid. Norad sine krav til ifk og RtP er i utgangspunktet direktiver som må følges, men organisasjonene opplever ikke alle direktivene som tvungne fordi de har de samme målene selv. Noen av målene er i tråd med vestlige demokratiske holdninger, og det kan virke som at informantene anser dem som normer og selvsagte å innrette seg etter. Både ifk og RtP opplever samarbeidet med Norad som noe positivt, med tanke på at de får drive med bistand, men også utfordrende med tanke på kravene de må innrette seg etter. Det viser seg at forholdet mellom organisasjonene og Norad er et avhengighetsforhold, hvor begge parter er avhengig av den andre for å kunne fortsette bistanden samt nå målene sine