Brukermedvirkning - Fleksibelt, flytende & faglig. En studie av brukermedvirkningsforståelse og -praksis i det sosiotekniske landskapet

Brukermedvirkning er et fenomen som har vært i fokus lenge i Norge, og blitt mer og mer institusjonalisert i lov- og regelverk, i politiske prosesser, i bedrifter og organisasjoner de siste 150 årene. Det er likevel få oppskrifter på «hvordan» brukermedvirkning skal gjøres, noe som har ført til at fenomenet blir fortolket forskjellig alt etter hvilken sektor, bransje eller organisasjon man befinner seg i. I denne oppgaven studerer jeg medvirkningsfenomenet både i et historisk perspektiv ved å undersøke forhistorien til den norske medvirkningstradisjonen, i tillegg til å belyse hvordan medvirkningsforståelser og –praksiser «gjøres» i to bedrifter – og hva som skjer når disse to ulike fortolkningene av fenomenet møtes i et prosjektsamarbeid. Oppgaven er basert på kvalitative forskningsintervju med ansatte i henholdsvis et arkitektbyrå og en IKT-bedrift, samt dokumentstudier. I analysedelen har jeg, med utgangspunkt i «Den Norske Modellen» (Bungum, Forseth & Kvande m.fl., 2015), studert hvordan fenomenet brukermedvirkning er blitt nedfelt i regler og lovverk for å støtte demokratiske prosesser og føre til bedre resultat eller produkter, i mitt tilfelle et samarbeid om et byggutviklingsprosjekt. Med utgangspunkt i Akrichs (1992) scriptbegrep, har jeg analysert hvordan arkitektbyrået ’Domus’ og IKT-bedriften ’PlirTech’ scripter brukermedvirkning i egne prosjektpraksiser. Deretter har jeg analysert møtet mellom dem (samarbeidsprosjektet) og undersøkt på hvilken måte brukermedvirkning inngikk i de to aktørenes innramming av det byggutviklingsprosjektet de deltok i sammen. Skapte de, eller kunne de ha skapt, e n fruktbar agora for brukermedvirkning, samarbeid, gode prosesser og et godt resultat? Analysen i kapittel 4 viser at institusjonaliseringen av medvirkning har bidratt til at dette har blitt et krav både i politikken, i bedrifter og i samfunnet forøvrig – med det formål om å sørge for demokratiske prosesser og gode resultat/produkt. Medvirkning skal gjøres, men institusjonaliseringen av medvirkning sier ingenting om hvordan. Jeg analyserte deretter i kapittel 5 hvordan arkitektbyrået og IKT-bedriften scriptet brukermedvirkning, og fant at de gjennom sine tidligere erfaringer og praksis hadde utarbeidet svært ulike medvirkningsscript. Siden medvirkning er et såpass flytende fenomen/begrep, er det altså et stort rom for fortolkning. Mine funn viser at selv om medvirkning i høyeste grad var ønsket av begge parter og inngikk i begge parters innramming av et godt prosjektsamarbeid, fantes det likevel et sprik mellom ’ambisjonen’ og ’praksis’, et sprik som aldri ble italesatt og løftet frem, og som derfor forble taust. Dette vanskeliggjorde prosjektsamarbeidet på flere måter. Selv om funnene ikke kan generaliseres viser de imidlertid hvor viktig det er å gjøre brukermedvirkningsforståelse og –praksis eksplisitt i prosjektsamarbeid, eller å forsøke å italesette og stabilisere et fenomen som har både en flytende og fleksibel karakter