Dokumentarfilmens Villedende Etikk

Denne avhandlingen setter søkelys på etiske problemstillinger som dokumentarister kan møte i produksjon av dokumentarfilm. Egen masterproduksjon og dokumentar Min Venn Artemis, brukes i studien for å avdekke etiske utfordringer vi selv støtte på. Et dybdeintervju med Håvard Bustnes, en dokumentarist med 21 års erfaring, brukes som ytterligere data relatert tematikken. Avhandlingen inneholder tematikk som dokumentaristens forhold til subjektene, og hvordan maktbalansen mellom de fungerer. Omfanget av egen deltakelse virker å være ukjent for subjektene, som gjør det nødvendig å vise varsomhet i arbeid med mennesker. Dokumentarens evne til å forme historier som er basert på virkeligheten, og hvorvidt det er etisk korrekt å mislede publikum, er noe oppgaven avklarer. Det viser seg å være innenfor etiske rammeverk å være kreativ med virkelighetens fremstilling, så lenge dokumentaristen opprettholder kontrakten med publikum i den forstand at de forstår hva som er ekte og ikke. Det er likevel vanskelig for filmskaperen å vite resultatet av filmen på forhånd, som gjør det enda viktigere å være åpen med subjektene i prosessen av å skape film om deres liv. Avhandlingen utforsker i hvilken grad filmskaperen må ta hensyn til representasjon av subjektene, i diskusjon rundt samfunnets krav på informasjon. Oppgaven utreder hvorvidt det er nødvendig å handle etisk korrekt, og om filmskaperen tjener på å gjøre dette. Det ble konkludert av Manuel Velasquez (1996) at det å handle etisk, gir bedre resultater, gitt at man menger seg med likesinnede etisk handlende individer (Velasquez, 1996, s. 208)