Høreapparater – brukes de?: En kvalitativ studie om eldres hverdagsliv med et hørselstap

Bakgrunnen for prosjektet er at helsepedagogisk arbeid synes å være nedprioritert av fagfolk innenfor hørselsomsorgen. En tradisjonell teknisk- medisinsk tilnærming i hørselsrehabiliteringen virker å være hovedfokus. Formålet med prosjektet har vært å få forståelse for hvordan eldre opplever hverdagen med et hørselstap etter endt tidsavgrenset hørselsrehabiliteringstilbud. Jeg ønsket å belyse spørsmålet om hjelpeapparatet er godt nok tilrettelagt for den enkelte hørselshemmede. Analyser fra studien viste at informantene tok tak i en litt annerledes og kompleks prosess enn selve møte med rehabiliteringstjenesten. Det virker som sosiale prosesser i hverdagen påvirker i hvilken grad eldre ønsker å ta i bruk høreapparater. Datamaterialet er samlet inn ved hjelp av semistrukturerte intervju. Utvalget bestod av fem eldre personer, som alle var førstegangsbrukere hos hørselsrehabiliteringstjenesten. Deltakerne er over 65 år. Materialet er analysert ved systematisert tekstkondensering. Funnene i studien viser at det er flere "hverdagslige" prosesser som spiller inn for bruk av høreapparat, og dette gjenspeiles også når eldre vurderer nytten av hjelpemiddelene. Høreapparat kan ha en positiv effekt på praktiske og sosiale forhold, også når det gjelder opplevelse av emosjonell velvære. Likevel står individuelle faktorer og organisatoriske barrierer i veien for at eldre fullt ut får dekket sine rehabiliteringsbehov. En personlig hindring for bruk av høreapparat er opplevelsen av stigma, og den påvirkningen dette har på identitet og selvbilde. Eldre som ikke opplever behov for tekniske hjelpemidler, vil ikke føle behov for å ta i bruk hørselstekniske hjelpemidler. Tilgang til hjelpeapparat, imøtekommenhet og oppfølging har også vist å ha betydning for at eldre skal ta i bruk høreapparat. I studien konkluderes det med at forhold utenfor tekniske og medisinske problemstillinger må få større fokus i møte med den eldre brukergruppen