Musickhood: Om verdien av musikalsk kapital og musikalsk trygghet i væremåten hos voksne i flerspråklige barnehager: En selvstudie av egen musikkpraksis

Sammendrag av avhandlingen Samfunnsengasjement for denne PhD-avhandlingen er knyttet til integreringen av barnehagebarn med et annet morsmål (og deres familier) og et ønske om å bidra til at disse barna tilegner seg norsk mens de går i barnehagen, bl.a. gjennom at de etablerer gode vennskap med norskspråklige barn. Utgangspunktet mitt er at dette kan gå lettere om man synger mye sammen. Problemet er at mange voksne synes det er flaut å synge. Forskningsprosjektet handler således om å være voksen og å skulle synge med barn i barnehagen uten å tenke at man «ikke kan synge». Som mangeårig musiker i praksisfeltet blant små barn og voksne, står det som åpenbart for meg at det å musisere sammen med andre er en grunnleggende del av det å være menneske, og ikke noe man «ikke kan». Mange har selv opplevd hvor enkelt et fellesskap kan etableres blant mennesker som ledes inn i et musiserende samvær, og det finnes også etter hvert solid dekning i forskningen for å anse at musikalitet er en del av mennesket på linje med evnen til språk. Likevel er ikke det å musisere noe vi anser som en selvsagt del av det å være menneske, i alle fall ikke innenfor skandinavisk kultur. Det er noe man «kan», er «flink til», eller faktisk også «ikke kan». En stor del av min jobb som musikkpedagog har gått ut på å hjelpe voksne til å tørre å synge. Dette gjelder både voksne i barnehagen (hvor de som er barnehagelærere har hatt musikk under utdanning) og foreldre i musikkgrupper. Barnehagebarna det er snakk om i dette prosjektet har et særskilt behov for det fellesskapet som et sangsamvær kan tilby siden mange av dem enda ikke snakker norsk. Sangsamværet blir dermed en arena hvor den sprikende språklige kompetansen ikke trenger å stå i veien for en opplevelse av å være med i fellesskapet. Min tidligere forskning peker på nettopp hvor fordelaktig det er å synge sammen når man skal tilegne seg et nytt språk, men da må den voksne tørre å by på sin musikalitet. Men hva er nå dét, egentlig? Og hva med de som hevder at det faktisk ikke er sangen som skaper dette fellesskapet, men jeg – som en erfaren og trygg musikkpedagog? Hva slags musikalitet er det jeg i så fall byr på? Jeg har følgelig forsket på meg selv og mine væremåter når jeg har sangsamvær (samlingsstund) i barnehager hvor mange barn ikke har felles språk. På den måten har jeg kartlagt min egen «tause kunnskap»: væremåter hos meg selv som ser ut til å spille en stor rolle for at det å synge sammen bidrar til etableringen av et fellesskap i barnegruppa. Disse væremåtene analyserer jeg i et krysningsfelt mellom musikkpedagogikk, musikkterapi, musikkpsykologi og musikksosiologi. Tittelen på avhandlingen – Musickhood – peker på den nye teorien jeg foreslår, en teori som blant annet framhever den nødvendige balansen mellom den sosiale og den musikalske opplevelsen når man musiserer sammen. Formålet med dette PhD-prosjektet er å bidra til ny kunnskap om hvordan vi kan gjøre barnehagepersonell tryggere på egen musikalitet slik at de synger mer i barnehagen, både når det kommer til utdanningsløpet og i den daglige kulturen i barnehagen. Én av de positive ringvirkningene av økt sang i barnehagen, er at det vil kunne bidra til økt følelse av fellesskap blant barnehagebarn med hhv. majoritetsspråklig og minoritetsspråklig bakgrunn. Hovedproblemstillingen jeg forsøker å besvare, er: Hva i den voksnes væremåter kan ha verdi for at et sangsamvær hvor flere barn har minoritetsspråklig bakgrunn kan bli en arena som tilbyr fellesskap? Det er en artikkelbasert avhandling, bestående av fire allerede publiserte artikler og én avsluttende sammenbindingsartikkel