Utvikling og vern av kulturhistoriske bygninger i helsesektoren

Frem til Kulturminneloven (1978) § 22a ble innført i 2000 var det ikke mulig å frede statlige bygninger. Vilkårlig behandling av kulturminnene førte til at flere ble solgt, revet, ødelagt eller påført omfattende skader som forringet de kulturhistoriske verdiene. Det manglet oversikt over statens kulturminner samt engasjement for å ivareta de. Gjennom kongelig resolusjon ble alle statlige sektorer i 2006 pålagt å utarbeide en landsverneplan som gir oversikt over sektorens kulturhistoriske eiendommer. Attpåtil krever resolusjonen at det utarbeides forvaltningsplaner for hver enkelt kulturhistoriske eiendom. Gjennom Landsverneplan for helsesektoren er 227 eiendommer identifisert som fredningsverdig (verneklasse 1), og 110 bygninger er vurdert verneverdig (verneklasse 2). Dette innebærer visse begrensninger for drift, vedlikehold og utvikling av bygningene. Sektorens stadig behov for bygningsmessige endringer, oppgradering og utvikling setter press på de kulturhistoriske verdiene. Ved å kartlegge erfaringer knyttet til implementering av landsverneplanen og forvaltningsplanene i helsesektoren, skal studien belyse konflikten mellom vern og utvikling av sykehusbygg. Ut ifra dette har oppgavens problemstilling blitt utformet: «Er landsverneplanen og forvaltningsplanene gode virkemidler for å oppnå vern og utvikling av kulturhistoriske bygninger i helsesektoren?» For å besvare problemstillingen utforskes følgende forskningsspørsmål: 1. Kan fredning legge til rette for utvikling av sykehusbygg? 2. Hvordan tilrettelegger kulturminneforvaltningen for vern og utvikling? 3. Hvilken effekt har landsverneplanen og forvaltningsplanene hatt? En casestudie har blitt gjennomført for å belyse problemstillingen. Studieobjektene er et psykiatrisk sykehus og et somatisk sykehus, begge fredet ved forskrift. Dybdeintervjuer og dokumentstudier er gjennomført for å samle inn kvalitativ data til studien. Informantene består av ulike aktører som er involvert i den statlige kulturminneforvaltningen, herunder eiendomsforvaltere, helsesektorens spesialrådgiver for kulturminner og ansatte i Riksantikvaren. Empirien er forankret i et teoretisk rammeverk, kartlagt gjennom en litteraturstudie. Studien viser at en fredning i stor grad har virket inn på bruk og utvikling av sykehusbygg. Ved å fordyre vedlikehold skaper fredning en barriere for å gjennomføre nødvendige verdibevarende tiltak, slik at fredningen blir en medvirkende faktor i bygningens forfall. I tillegg begrenser omfattende interiørfredninger muligheten for utvikling av bygningsmassen. Videre viser studien at landsverneplanarbeidet har resultert i økt kunnskap om og større engasjement for statlige kulturminner. Samarbeidet mellom involverte parter er godt og saksbehandlingen for fredete bygninger er effektiv. For kulturminner i verneklasse 2 virker det til at det sektorinterne vernet har hatt en varierende grad av gjennomslagskraft, der manglende ressurser fører til at dispensasjonssøknader ikke blir behandlet. Studien anbefaler en rullering av Landsverneplan for helsesektoren, der omfattende fredninger revurderes med hensyn til utvikling. Kortere og mer generelle fredningsvedtak tilrettelegger i større grad for utvikling, samtidig som fredningen oppmuntrer til å ivareta kulturminnet. På denne måten vil også forfall og fraflytting forhindres