Samhandlingsreformen i Norge

Samhandlingsreformen ble innført i Norge 1.1.2012 og kan beskrives som en koordinerings- og retningsreform, hvor økonomiske, juridiske, orga-nisatoriske og faglige virkemidler skal fremme det overordnete målet om helhetlige og smidige pasientforløp (St.meld. nr. 47 (2008–2009); St.meld. nr. 16 (2010–2011)). Spesialist- og primærhelsetjenesten skal i større grad samhandle med hverandre, og kommunene har fått en større del av ansvaret for helsetjenestene. Reformen har slektskap med helsereformer i våre nabo-land (OECD 2013a, 2013b). Det svenske lokalvård-konseptet og den danske modellen for kommunal medfinansiering av sykehustjenester1 er begge vik-tige inspirasjonskilder for utvikling av helsetilbud utenfor sykehus. Refor-men har videre klare likhetstrekk med partnerskapstenkningen i Health Action Zones-reformen i England, og med pågående reformer i Australia og Skottland (Davies mfl. 2009; Freeman 2008).Kort tid etter at samhandlingsreformen ble iverksatt i 2012, fikk Nor-ges forskningsråd i oppdrag å etablere en løpende evaluering. I alt er seks prosjekter blitt etablert. I dette spesialnummeret presenteres noen resulta-ter fra prosjektet «Samhandling og pasientforløp i støpeskjeen» (SPIS). Som en bakgrunn for de organisasjonsfaglige spørsmål som ligger til grunn for SPIS-prosjektet og de seks artiklene som inngår i spesialnummeret, skal vi først gi en kortfattet fremstilling av noen særtrekk ved norsk helsetjeneste samt reformens begrunnelser og virkemidler