'Vikariatet' - de midlertidig midlertidige : opplevelse av usikkerhet i arbeidslivet blant nyutdannede sykepleiere i midlertidige ansettelser

Midlertidige ansettelser har i flere tiår vært et omdiskutert tema både internasjonalt og i norsk kontekst, der fokuset har vært på hvilke muligheter og utfordringer denne typen ansettelse har for arbeidsmarkedet og individet. Mye av litteraturen på dette feltet fokuserer på hvordan de midlertidig ansatte er utsatt for mer usikkerhet med tanke på tilknytning til arbeidsplassen og arbeidsmarkedet generelt. I denne studien har fokuset vært på hvordan nyutdannede sykepleiere i midlertidige ansettelser opplever arbeidsrelatert usikkerhet, både med tanke på ansettelse og stillingsvern, samt usikkerhet knyttet til arbeidsoppgaver og faglige utfordringer. Datamaterialet er generert gjennom semi-strukturerte dybdeintervjuer med 12 relativt nyutdannede og midlertidig ansatte sykepleiere ved et regionssykehus og en legevakt, henholdsvis ti og to stykker fra hver av dem. Det teoretiske bakteppet består av diverse samtidsdiagnostiske teorier rundt ansettelse (Atkinson 1986; Sennett 2006; Standing 2014), samt Berger & Luckmanns (2006) sosialkonstruktivistiske perspektiv for å få frem aktørenes egne opplevelser. Ved å se disse i lys av hverandre og datamaterialet kan opplevelsen av usikkerhet kan deles opp i to hovedkategorier, bestående av jobbusikkerhet på den ene siden, og faglig usikkerhet på den andre. Begge motiverer sykepleierne til å utvikle mestringsstrategier, som over tid vil gi dem kunnskap og selvtillit til å håndtere situasjoner som er preget av usikkerhet. Deres opplevelse av jobbusikkerhet var på et relativt lavt nivå, slik at det ikke var med å påvirke dem noe særlig i dagliglivet, men som likevel hadde en merkbar økning frem mot hver kontraktslutt. Økningen skyldtes en uro rundt hvorvidt de ville få et nytt vikariat, men etter hvert som dette gjentar seg vil graden av jobbusikkerhet minske for hver gang. Den faglige usikkerheten var mer fremtredende, noe som potensielt skyldes et sprik mellom idealer de tok med seg fra studiet, og realitetene de møtte i arbeidslivet, med tanke på arbeidsoppgaver og ansvar. Utover dette kan det sies at veien til fast stilling er brolagt av en rekke vikariater, og er en løype de bare er nødt å gå gjennom. I motsetning til det negative bildet som presenteres i samtidsdiagnostiske teorier, er disse sykepleierne i stand til å opprettholde et handlingsrom på bakgrunn av kognitive ferdigheter og økende kunnskap om arbeidsplassen som de er en del av. Mye av denne kunnskapen kan tilskrives tilbakemeldinger de mottar fra mer erfarne kolleger, noe som gjelder for begge kategoriene av usikkerhet. Opplevelsen og håndteringen av arbeidsrelatert usikkerhet, samt «vikariatløypa» som de midlertidige går i frem mot en eventuell fast ansettelse, samler jeg under begrepet ‘vikariatet’, som betegner de midlertidig midlertidige som gruppe: de som har vikariatstillingen som en temporær holdeplass før de entrer det faste arbeidsmarkedet, som symbolsk sett kan regnes som en kjerne. Kjennetegnet til denne gruppen er at de har de kognitive evnene og tilstrekkelige ressurser til å opprettholde et handlingsrom, og manøvrere seg effektivt innenfor dette, fordi de vet at det kun er en midlertidig stilling, og at de blir fortalt at de må «holde ut» eller «klamre seg fast». Like fullt innebærer vikariatene ikke bare begrensninger, men også en frihet for vikarene til å konstruere sine egne karrierebane