Døve og sterkt tunghørte pasienter i somatiske sykehus: Likeverdige offentlige helsetjenester?

Hensikten med masteroppgaven er å belyse hvordan døve og sterkt tunghørte opplever å være pasienter i somatiske sykehus, og hvordan det fungerer med og uten tolk. Dette er belyst særlig på bakgrunn av en relasjonell forståelse av funksjonshemming (NOU 2001:22; Tøssebro 2010). Jeg valgte følgende problemstilling: «Hvordan opplever døve og sterkt tunghørte å være pasienter i somatiske sykehus?». Med utgangspunkt i problemstillingen ble kvalitativ forskningsmetode med semistrukturerte intervju valgt for denne studien. Intervjuene ble utført individuelt med fem informanter på norsk tegnspråk. Transkripsjonene og oversettelsen av intervjuene til norsk utgjør grunnlaget for studiens analyser. For å analysere og fortolke funn i det empiriske materialet har jeg tatt utgangspunkt i fenomenologisk analyse med systematisk tekstkondensering. Funnene fra studien viser at det er mange faktorer som tilsier at offentlige helsetjenester ikke er likeverdige for en pasient som er døv eller sterkt tunghørt, sammenlignet med en hørende pasient. Sektoransvarsprinsippet blir heller ikke forvaltet tilfredsstillende og det begås mange skjulte brudd på Pasient- og brukerettighetsloven (1999). Informantene har fortalt om funksjonshemmende forhold allerede fra skaden eller sykdommen inntreffer, når de kommer inn på legevakt eller akutten, når de er innlagt og ved utskrivelse. Funksjonshemmende forhold i omgivelsene er en ting, men manglende kompetanse om og erfaring med døve og sterkt tunghørte og døvekultur blant helsepersonell er også noe som kommer til syne gjennom funnene. Dette fører til tilleggsbelastninger for døve eller sterkt tunghørte pasienter, sammenlignet med hørende pasienter. Uten tolk synker kvaliteten på kommunikasjonen, som blir knapp og enkel. Kommunikasjonsbarrierer går utover behandlingsforløpet, og helsepersonellet mister makt og kontroll over behandlingsforløpet når de ikke klarer å kommunisere rikt, tilfredsstillende og godt med pasienten. Å bruke tolk gir informantene oversikt og kontroll som fører til trygghet, og de slapper av. Med tolk reduseres det funksjonshemmende gapet for samtalepartene i forhold til den relasjonelle forståelsen av funksjonshemming. Men samtidig kan det oppleves ubehagelig å ha en tolk i «private» settinger. Informantene viser også stor tillit til tolken og tolkens oversettelse, noe som en kanskje bør være oppmerksom på. Tolkens tolkebrukere har ofte ikke et sammenligningsgrunnlag for å avgjøre om tolkens oversettelse er bra