Transkjønn i idrett En studie av kjønnsforståelser, dilemmaer og tiltak

Dette prosjektet har som formål å undersøke hvilke forståelser av transkjønn som finnes i den norske idretten. Jeg analyserer hva norske idrettsledere tenker og mener om transtematikk, og har gjennomført kvalitative intervju med norske idrettsledere fra særforbund, kretser, Norges Idrettsforbund, trenere og lag- og klubbledere. Jeg bruker Nigel Edleys diskursanalytiske grep `fortolkningsrepertoar´ og `ideologiske dilemma´. Jeg benytter også trans-feministisk teoretiske perspektiv på idrett når jeg analyserer og diskuterer empirien i analysekapitlene, som inkluderer en forståelse av kjønn som sosialt konstruert. Det er flere sentrale funn som presenteres i masteroppgavens tre analysekapitler. Overordnet forstås transkvinner i idrett som langt mer konfliktfylt enn hva transmenn i idrett gjør. Jeg analyserer frem fortolkningsrepertoaret «penis som provokasjon i ciskvinne-garderobe». Her finner jeg en oppfatning blant intervjupersonene om at det potensielle nærværet av en transkvinnes penis kan utløse støy i omgivelsene. Frykten for tilstedeværelsen av penis i kvinnerom innebærer at transkvinner er en potensiell trussel ovenfor ciskvinner. Jeg bruker videre ideologisk dilemma som analytisk verktøy, og presenterer hvordan intervjupersonene oppfatter inkludering av transpersoner i idrett og rettferdige konkurransevilkår som et uløselig dilemma. Intervjupersonene forstår rettferdighet i denne sammenhengen som noe som gjelder ciskvinner, da de ikke nevner hva som er rettferdig ovenfor transkvinner i idrett. Her forstår intervjupersonene transkvinner som «tidligere menn» og sterkere og fysisk bedre i idrett enn ciskvinner, og derav må ciskvinner beskyttes fra transkvinner i idrett. Videre diskuterer og analyserer jeg alternative forståelser av transkjønn som kommer til uttrykk i materialet. Jeg bruker igjen fortolkningsrepertoar som analytisk redskap og analysen og diskusjonen resulterer i repertoaret «i idrett er transkvinner kvinner». Her forstår intervjupersonene transkvinner som kvinner, og ikke som «tidligere menn» slik som empirien fra de foregående kapitlene viste. Det kommer også en oppfatning til uttrykk om at idrettspolitisk reglement ikke bestemmes på en demokratisk måte. Jeg avslutter masteroppgaven med å legge frem forslag til politiske endringer som Norges Idrettsforbund kan gjøre. Helt avslutningsvis kommer jeg med et ønske om at det skal gjøres mer forskning på transkjønn i idrett i Norge, og spesielt transpersoners egne opplevelser i idretten