La oss snakke om sex

Seksualitet og seksuell helse har lenge vært svært tabubelagte temaer, noe som gjør at det kan være vanskelig å snakke åpent om. Seksualiteten er en stor del av det å være menneske, og er et spesielt sentralt fokusområde i ungdomstiden. Problemstillingen jeg skal forsøke å besvare i denne oppgaven er derfor: Hvorfor fremme åpenhet rundt seksuell helse blant ungdom i Norge – og hvordan kan dette gjøres i praksis? For å svare på denne problemstillingen har jeg brukt litteraturstudie som metode. All litteratur er hentet fra bøker, bachelor- og mastergradsavhandlinger og artikler. Gjennom arbeidet fant jeg blant annet ut at å snakke med ungdom om sex kan frigjøre en mengde krefter, som heller kan brukes på å bekjempe andre utfordringer livet har å by på. Kunnskap om sex er essensielt, men dagens seksualundervisning kan være både feilaktig, verdibasert og eksklusiv, eller ikke til stede i det hele tatt. Vi har sett at mangel på opplysning kan føre til usunn seksuell atferd, som blant annet kan resultere i seksuelt overførbare infeksjoner og uønskede tenåringsgraviditeter. Som sosialarbeider er man nødt til å kunne snakke om slike temaer, da de til stadighet vil dukke opp i ulike sammenhenger. Man sitter gjerne allerede på mange av ferdighetene som trengs, i forhold til relasjonsbygging, tillit og omsorg, men det kan allikevel være skummelt å snakke om noe så sårt og personlig som et annet menneskes seksuelle helse. Her kan modeller som PLISSIT være til stor hjelp, samt Carl Rogers eksistensielle-humanistiske forståelse av relasjonen og hans personsentrerte rådgivning. Ungdommene har rett på et sunt og normalt forhold til kropp, sex og seksuell helse