Kommuneplanens arealdel som beslutningsgrunnlag. En drøfting av utbyggingsrisiko, knyttet til arealplanlegging i kommuneplanens arealdel.

Temaet i oppgaven har vært å undersøke om utbyggingsprosjekt i tidligfasen risikerer å stoppe opp i lengre tid grunnet manglende rullering av kommuneplanens arealdel. Videre har det vært viktig å gi en risikovurdering på hva som kan påvirke forutsigbarheten i et prosjekt. Jeg har hatt fokus på hvilke faktorer i kommuneplanprosessen som gir usikkerhet i arealplanleggingen til utbyggingsformål med hovedvekt på innsigelsesinstituttet. Ved å studere hvordan dialog fungerer gjennom samordning og samhandling har formålet i min masteroppgave vært å oppnå et bedre beslutningsgrunnlag for de valgene man tar. Med dette som bakgrunn ble oppgavens problemstillinger valgt: Kommuneplanens arealdel som beslutningsgrunnlag. En drøfting av utbyggingsrisiko, knyttet til arealplanlegging i kommuneplanens arealdel Beslutningsgrunnlaget i arealplanlegging med hovedvekt på innsigelsesinstituttet gav meg disse forskningsspørsmål: Forskningsspørsmålene: 1. Hvilke risikofaktorer i utbyggingsprosjekt må en forholde seg til i kommuneplanprosessen? 2. Hvordan kan man gjennom dialog med det offentlige (stat/fylkeskommune/kommune) redusere kommuneplanrisikoen og bedre forutsigbarheten? I problemstillingene som forskningsspørsmålene gir, har det blitt benyttet kvalitativ metode hvor både teori og empiri er anvendt. I teoridelen har jeg sammen med veileder funnet relevant teoristoff. I empiridelen har jeg fått 15 personer som sitter eller har vært i meget sentrale posisjoner i formelle beslutningsorgan til å uttale seg i mine forskningsspørsmål. De har alle sammen gitt et viktig bidrag i å belyse mine forskningsspørsmål. Det har vært samtaler som har vært uformelle og de har vært preget av en god tone hvor intervjuobjektene har fått prate om de tema som har opptatt dem mest i forhold til min intervjuguide. I forskningsspørsmål 1 om risikofaktorer i kommuneplanprosessen kan det best tolkes med at håndteringen og utøvelsen av det lovverket innsigelsesinstituttet forvalter med nasjonale og regionale retningslinjer er de fremste risikofaktorene. Det er tydelig at intervjuobjektene var noe skeptiske både til egen forvaltning og andre innen innsigelsesinstituttet og at de opplever utførelsen av lovverket som byråkratisk. Som saksbehandlere og ansvarlig for regionale og nasjonale føringer kan det tyde på at intervju-objektenes skjønn i behandlingen av kommuneplanprosessene kan redusere risikofaktorene. Ved å sammenligne gruppene er det tydelige likheter i betraktningen av innsigelsesinstituttet. Politikerne var mest tydelig på at de ville ha mer makt til både fylkeskommunen og kommunene. De har tydelig et krav om større selvstyrerett. De vil heller ikke la seg styre av innsigelses-myndighetene til å bestemme fremdriften for utbyggingen og lokalisering i sin arealforvaltning. I forskningsspørsmål 1 vil jeg trekke frem de fremste faktorene på usikkerhet og risiko i kommuneplanprosessen som svak dialog, bruken av innsigelsesinstituttet og utøvelse av skjønn. I forskningsspørsmål 2 er de fleste av intervjukandidatene enige om viktigheten av dialog i tidligfasen, men samtidig mener de at dette ikke ivaretas godt nok i dag. I rapporten fra Holsen, T., Pløger, J og Skjeggedal. T (1998) 15 år tidligere finner jeg de samme signalene fra det regionale administrative nivået. Det er tydelige tegn på at dialogen har stått på stedet hvil mens prosessene blitt mer byråkratiske og komplekse. Dette kan bety at avstanden mellom byråkratene har blitt større samtidig som organisasjonene er blitt mer komplekse. Det kan oppleves en viss avmakt for byråkratiet og kompleksiteten i forståelsen av lovverket som gjør at kommuneplanprosessene blir tunge. Byråkratiet blir også for opptatt av sitt eget lovverk. Målene deles ikke fordi det mangler dialog og innsyn i de andres oppgaver. Målet om å redusere usikkerhet og at det er store kostnader forbundet med utsettelser og forsinkelser er det få som har en forpliktelse for. I forskningsspørsmål 2 vil jeg trekke frem de fremste faktorene om årsakene til mangel på god dialog som manglende måldeling, ansvar for helhet/koordinering samt komplisert regelverk og byråkrati