Handel av oljeterminkontrakter : En tilnærming basert på kointegrasjon

Finansmarkedet består av en rekke aktører som er på stadig søken etter potensielle investeringsmuligheter eller instrumenter som kan bidra til å redusere risiko. Oljemarkedet utgjør et av verdens største markeder. Det omsettes olje daglig, men også oljekontrakter hvor futureskontrakter er godt representert. Futureskontrakter benyttes ofte som risikoreduserende verktøy i en portefølje, eller som investeringsobjekt. Tidligere forskning har ved en rekke anledninger avdekket at det foreligger stasjonæritet mellom kontrakter for henholdsvis råolje og heating oil for ulike tidsperioder. Teorien bygger på at prisforskjellen mellom kontraktene bør utgjøre kostnader forbundet med selve raffineringsprosessen. Avvik utover dette kan da by på investeringsmuligheter, da det er grunn til å tro at tilstanden mellom kontraktene vil normalisere seg. Fenomenet omtales som spread trading, hvor prisforskjellen mellom råolje og raffinerte produkter som heating oil, utgjør en investeringsmulighet. Den første delen av vår oppgave vil fremstå som en parallellstudie til en artikkel utarbeidet av Westgaard et al (2011). De avdekket stasjonæritet for kontrakter med henholdsvis en og to måneders varighet til oppgjørsdato, men ikke 3-6 og 12. Datasamlingen ble hentet fra ICS Futures Europe fra perioden 1994 – 2009. For å avdekke regionale forskjeller benyttet vi data fra NYMEX som testes for stasjonæritet for tilsvarende periode. Kontraktene utgjør 1, 2, 3,6 og 12 måneder til oppgjør. Vårt resultat avslører at den førsteordensderiverte, LN-avkastningen, er stasjonær for alle kontraktene vi testet. Både for perioden 3/1-1994 (30/10-1995 for 12-pos) til 23/3-2012 og for perioden 1/3-2002 til 23/3-2012. Dette betyr at det vil være grunnlag for å benytte kointegrasjon til å beskrive forholdet mellom tidsseriene. Vi har også testet korrelasjon mellom avkastningen på kontrakter for lett råolje og heating oil med ulik varighet. Her er det interessant å merke seg at korrelasjonen mellom disse kontraktene på NYMEX er mye høyere enn det Westgaard et. al. (2011) fant i en lignende undersøkelse mellom Brent lett råolje og gas oil kontrakter på ICE Futures Europe. Både Engle-Granger-metoden (1987), og Johansen-metoden (1988) har blitt benyttet for å teste for kointegrasjon. Vi valgte å teste for kointegrasjon for 3 ulike tidsperioder. Perioden 3/1-1994 (30/10-1995 for 12-pos) til 23/3-2012, perioden 1/3-2002 til 23/3-2012 og perioden 1/3-2002 til 9/11-2009. Sistnevnte periode er valgt for å være en nøyaktig parallell til analysen som er gjort av Westgaard et. al (2011). Vi fikk ikke det samme resultat som Westgaard et. al (2011). For tilsvarende periode på kontraktene notert på NYMEX, fikk vi påvist stasjonæritet for alle de ulike kontrakts lengder. Ettersom vi kunne påvise kointegrasjon i dette markedet var vi for øvrig i stand til å implementere ulike handelsstrategier for å forsøke å utnytte forholdet mellom disse kontraktene. Tradingsstrategiene er inspirert av metoden Taylor (2005) beskriver rundt glidende gjennomsnitt som handelsstrategi, samt Girma & Paulson (1999) og Murat & Tokat (2009). Det var fire hovedstrategier vi benyttet. 1. Spread beregnet i absolutte USD med øvre og nedre bånd beregnet i prosent av glidende gjennomsnitt. 2. Spread beregnet i absolutte USD med øvre og nedre bånd beregnet i standardavvik av glidende gjennomsnitt. 3. Spread beregnet i prosent av lett råoljepris med øvre og nedre bånd beregnet i prosent av glidende gjennomsnitt 4. Spread beregnet i prosent av lett råoljepris med øvre og nedre bånd beregnet med standardavvik av glidende gjennomsnitt. Resultatet fra våre tester, både for prøveperioden og backtesten, indikerer at tradingmodellen gir en positiv avkastning. Det var for øvrig forskjeller mellom strategiene. Strategi 2 og strategi 4 skilte seg ut som bedre strategier enn strategi 1 og strategi 3. Både under prøveperioden og ved backtesten. Strategi 2 og strategi 4 var best på hver sine kontraktstyper, men ved å benytte risikoindikatorer som standardavvik, median og gjennomsnitt, vil strategi 4 fremstå som mest attraktiv. Det er for øvrig viktig at hver enkelt investor tar hensyn til sine risikopreferanser. Selv om både strategi 2 og strategi 4 endte opp med å produsere positiv gevinst over perioden ser vi at det er langt fra risikofritt. Testene er utført på data fra en periode hvor det var mye turbulens i markedet. Eurokrisen, Libya-krisen, den spente situasjonen i Iran, og en rekke andre internasjonale hendelser, har gjort dette til en vanskelig periode å handle i. To av handelsstrategiene klarte til tross for dette å skape en positiv gevinst for alle 5 kontraktstyper i dette klimaet. Vår oppgave, i kombinasjon med tidligere funn, indikerer at det bør være mulig å anvende strategier basert på statistisk arbitrasje og kointegrasjon til å skape en positiv avkastning over tid ved handel på bakgrunn av spread- forholdet mellom oljeterminkontrakter