Miljøeffekten av Norges elbilpolitikk - En kvantitativ studie av substitusjonsgraden mellom elektriske og konvensjonelle biler

Som følge av subsidiering og sterke økonomiske incentiver har andelen elbiler i Norge økt kraftig de siste årene. Dette er i tråd med myndighetenes ønske om en mer miljøvennlig veitrafikk. For å si noe om miljøeffekten og effektiviteten av dagens politikkutforming undersøker vi om 1. Elbilen erstatter konvensjonelle biler i bruk 2. Elbilen ikke øker total biltransport på bekostning av kollektiv- og manuell transport Substitusjonsgraden mellom elbil og konvensjonelle biler er dermed av særlig interesse. Vi gjennomførte en transportvaneundersøkelse blant ansatte ved NTNU, med 1271 respondenter, der fokus særlig var på bilhold og kjørelengde. I tillegg benytter vi data for bomringpasseringer i Trondheim til å sammenligne egne funn med faktiske populasjonsdata. Drevet av en norsk energimiks, er elbilen mer miljøvennlig enn konvensjonelle bensin- og dieselbiler per kjørte kilometer. Våre analyser viser imidlertid at politikken er noe feilslått. Elbilen erstatter delvis kjøring med konvensjonelle biler, men med en anslått substitusjonsgrad på kun 30-50%. Samtidig finner vi at elbilen erstatter reiser som tidligere ble foretatt med kollektiv- og manuell transport. Vi finner også forskjell i atferd mellom ulike grupper: Elbileiere eier i snitt flere biler enn andre, samtidig som de kjører betydelig flere kilometer årlig. Dagens politikkutforming resulterer i økt veitrafikk, som igjen fører til mer kø, støy, veistøv og CO2-utslipp. En økning i elbilflåten er mindre miljøvennlig enn antatt, noe som gjør subsidiepolitikken langt mindre effektiv. Det er derfor betimelig å sette spørsmålstegn ved lønnsomheten av dagens politikkutforming