Hva med synet?: Hvordan kartlegges eventuelle synsvansker hos hjerneslagpasienter før utskriving fra sykehus?

Tittel og bakgrunn for oppgaven: ”Hva med synet” - ”Hvordan kartlegges eventuelle synsvansker hos hjerneslagpasienter før utskriving fra sykehus?” På grunn av en kommende eldrebølge i Norge forventes at antall hjerneslagpasienter vil øke ide nærmeste årene. Av en godt fungerende gruppe hjerneslagpasienter i alderen 21 til 68 år, vet vi at så mange som 64 % kan få synsforstyrrelser (Wilhelmsen, 2003). Wilhelmsen nevner også, at til tross for viktige synsfunksjoner kan bli rammet, blir få av disse problemene avdekket. Tema og problemstilling: Tema for oppgaven er i hvilken grad slagenhetene ved norske sykehus klarer å fange opp synsproblemer som følge av hjerneslag, og hva som gjøres når skaden er lokalisert. Teoretisk referanseramme: Synshemming defineres. Synsfunksjoner gjennomgås, og konsekvenser av synsvanskene blir presentert. Rehabilitering av synsvansker etter hjerneslag blir også presentert. Teoretisk tilnærming: Servey er valgt som forskningsdesign og baserer seg på en kvantitativ tilnærming. Et eget spørreskjema er utarbeidet for dette prosjektet og svarene har blitt analysert ved hjelp av dataprogrammet SPSS. Til sammen tjue sykehus fra femten fylker deltar i undersøkelsen. Resultater og konklusjon: Undersøkelsen avdekker at vurderingen av slagpasienters eventuelle synsvansker er overlatt til leger, ergoterapeuter, øyeleger, fysioterapeuter, sykepleiere og logopeder. Til tross for at synspedagoger som på linje med logopeder, har utdanning i kartlegging, opplæring og rehabilitering, blir denne kompetansen i liten grad etterspurt. Den foreliggende spørreundersøkelsen avdekker at i den grad det foregår en synskartlegging, er dette en grovscreening av visus og synsfelt. Synsfeltet undersøkes kun ved hjelp av konfrontasjonstest. En slik prosedyre fører til at en rekke synstap og forstyrrelser, med stor betydning for daglige aktiviteter, ikke blir avdekket. De synsvanskene som ikke blir fanget opp i den første synsutredningen, blir trolig heller ikke registrert ved senere anledninger. Når pasienter blir henvist til synsrehabilitering, benytter 10 sykehus (50 %) ergoterapeuter, to sykehus (10 %) benytter fysioterapeuter og seks sykehus (20 %) benytter synspedagoger. Det skal presiseres at det er stor mangel på synspedagoger i Norge, men der sykehusene har tilgang til synspedagogisk kompetanse, blir denne ressursen likevel lite benyttet. Der synspedagogen har fått mulighet til å delta i synsfunksjons-kartlegging og rehabilitering, er det større forståelse for endringer i rådende oppfatninger. Her velger man strategier som er anerkjent i synspedagogisk tenkning. Det er ingen signifikante forskjeller mellom region- og lokalsykehusene i de svarene som er gitt. Til tross for at slagenhetene ved regionsykehusene er større enn ved lokalsykehusene og man kan forvente større tverrfaglig bredde i fagteamene, resulterer ikke dette i at regionsykehusene er bedre i stand til å utrede synsforstyrrelser. Kartleggingen avslører at det jevnt over er lite fokus på, og lav bevissthet om visuelle vansker hos medisinsk personale. I og med at det kan påvises usikkerhet i hvorvidt synsvansker blir registrert, vil det være viktig å få med fagpersoner med gode kunnskaper om visuelle forstyrrelser både i slagenhetene og i rehabiliteringsavdelingene. Det vil også være viktig at man får til tverrfaglige utredninger slik at man kan beskrive synsfunksjonen og samspillet mellom denne og andre funksjonsområder. Man har på den måten mulighet til en mer helhetlig rehabilitering