Becoming Secure: ATTACHMENT RELATIONSHIPS ACROSS PRESCHOOL TO SCHOOL AGE

Sammendrag: Spirende trygghet. Barns tilknytning fra førskole- til skolealder: Å være trygt tilknyttet omsorgsgivere betraktes som grunnleggende viktig for barns utvikling. Er trygg tilknytning stabilt over tid? Kan tryggheten svekkes av lange dager i barnehagen? Betyr trygg tilknytning like mye for alle, eller kan for eksempel kjønn og genetikk spille en rolle? Og, hvordan ser alt dette ut i overgangen fra førskole- til skolealder—når barna forventes å styre egne følelser og atferd? Dette er sentrale forskningsspørsmål i denne avhandlingen. Studien inngår i forskningsprosjektet «Tidlig Trygg i Trondheim», som baserer seg på et representativt utvalg av nærmere 1000 barn. Tilknytning og foreldre-barn samspill ble målt ved observasjon og biologisk materiale ble samlet inn for gentesting. Foreldre, barnehagelærere og lærere ble spurt om barnas evne til selvregulering da barna var 4, 6 og 8 år. Selvregulering omfattet «viljestyrt kontroll» (f.eks. oppmerksomhetsevne) og emosjonsregulering (f.eks. å fortelle om egne følelser). Hovedresultatene viste i) Lav grad av stabilitet i trygg tilknytning, og jentene skåret høyere på trygghet enn guttene; ii) Dersom foreldre-barn samspillet var mindre optimalt ble barna mer utrygge av mye tid i barnehagen; iii) Effektene av trygg tilknytning var ikke universelle: Høy grad av trygghet førte til økt «viljestyrt kontroll», men bare for guttene. Endring i trygghet førte til endring av emosjonsregulering for alle barn, men langt mer for en viss genotype (5-HTTLPR SS). Individer med denne genotypen betraktes som mer reaktive enn andre (følelsene kan svinge litt mer). Sammenlignet med de andre barna var nevnte genotype svært formbar: når disse barna ble mer utrygge viste de mest svekket emosjonsregulering av alle, men når barna ble tryggere viste de mest styrket emosjonsregulering av alle. Dette er i tråd med en ny forståelse av medfødt sårbarhet; nemlig at noen barn er formbare både på godt og på vondt. Studien bidrar med nyansert kunnskap på et sentralt forskningsområde innenfor psykologien: Tilknytningseffekter ser ut til å variere på tvers av kjønn og genetikk, og lange dager i barnehagen kan være uheldig i kombinasjon med mindre optimalt foreldre-barn samspill. Gitt den lave stabiliteten i tilknytning fra førskole- til skolealder bør tilknytningsintervensjoner ikke bare tilbys de aller yngste barna. I en tid hvor tilknytningsfenomenet i økende grad får oppmerksomhet i helseapparatet, barnehageomsorgen, barnevernet og domstolene, belyser avhandlingen kompleksiteten i tilknytning spesielt og i utvikling generelt