Eldres fortellinger om fysisk aktivitet i et livsløp - En kvalitativ studie av livsløpets påvirkning på fysisk habitus og endringer i fysiske aktivitetsvaner

I denne masteroppgaven fokuseres det på hvordan fysiske aktivitetsmønstre påvirkes og endres i et livsløpsperspektiv. Bourdieus begrepsapparat brukes som teoretisk rammeverk, og fysisk aktivitetshabitus gjennom et livsløp konstrueres. I tillegg til felttilknytningens, habitus og kapitalsammensettingens påvirkning på fysisk aktivitet. Oppgaven er en del av prosjektet Generasjon 100, en longitudinell intervensjonsstudie. Tidligere forskning på fysisk aktivitet og eldre er sterkt preget av intervensjonsstudier med et fokus på fysiologiske effekter av selve intervensjoner, hvor mennesket som sosialt vesen glemmes. Det er i tillegg lite konsensus rundt hvilke former for intervensjoner som gjennomføres, varigheten og intensiteten i de, noe som gjør det vanskelig å sammenligne på tvers av studier. Studier som tar for seg eldres fysiske aktivitetsnivå peker i tillegg på at fysisk aktivitet går ned med økt alder og at valg av målemetoder er avgjørende for om gjeldende anbefalinger for fysisk aktivitet tilfredsstilles. For å få et innblikk i deltakere i Generasjon 100 sitt forhold til og forståelse av fysisk aktivitet i et livsløp er det blitt gjennomført semistrukturerte dybdeintervju med 24 strategisk utvalgte intervjusubjekter. Intervjusubjektene ble valgt på bakgrunn av kjønn, gruppetilhørighet i Generasjon 100, helsestatus og fysisk form. Sentrale funn i studien er at deltakere som er i ulik fysisk form i dag i stor grad har hatt ulik fysisk aktivitet gjennom livet. Og at aktiviteter både i oppveksten, som ung voksen, og frem mot pensjonsalder påvirker fysisk aktivitet etter avgått pensjon. Deltakerne som er i lav fysisk form er de som i størst grad vektlegger helseaspektet ved fysisk aktivitet og trening, uten at disse nødvendigvis aktivt gjør noe med det. Mens fysisk aktivitet for deltakerne i høy fysisk form kan se ut til å være mer inkorporert og opplevelser blir et mer fremtredende aspekt ved aktiviteten. Ut fra dette kan det påstås at disposisjoner til å drive fysisk aktivitet i stor grad oppstår i relasjon til andre mennesker, i tilknytning til felt og med kapitalsammensetting. Dette tyder på at treningsintervensjoner ikke nødvendigvis fører til endringer, hverken hos deltakere i lav fysisk form eller høy, fordi deltakernes disposisjoner for handling er relativt stabile. Dette stemmer også godt over ens med fysisk form målt med VO2maks, hvor utvalget i lav fysisk form hadde en liten forbedring i starten av prosjektet før dette sank og nå er lavere. Deltakerne som er i høy fysisk form hadde også en forbedring av fysisk form i starten av prosjektet, før dette har stabilisert seg og er relativt likt i dag som for fem år siden