Inventarium: Medier og maskiner hos Henrich von Kleist

Litteraturen fra begynnelsen av 1800-tallet har ofte blitt lest som en ganske enkel flukt fra det moderne livets kompleksitet i retning av den skjønne kunsten, naturen og sjelen. Gjennom besjelingen av en ytre natur og fordypingen i egen inderlighet forsøker den romantiske dikteren visstnok å gjenreise en enhet som er i ferd med å gå tapt. Tegnene på den industrielle revolusjon kommer dermed til uttrykk i et slags negativformat: Ikke gjennom hva hvert enkelt diktverk sier, men gjennom hva det fortier. Som et eget selvstendig felt - på beskyttet distanse fra alle former for maskinstøy og konkurrerende medieteknologier - skal diktningen utgjøre et siste tilfluktsrom for den stadig mer utsatte erfaringen av harmoni mellom subjekt og omverden. Hvis man skulle peke ut et hovedproblem ved fortellinger av denne typen, måtte det være at det at litteraturens autonomi blir satt i forbindelse med en simpel tilbaketrekning fra avgjørende politiske spørsmål. Litteraturen (og derigjennom også litteraturstudiet) kommer til å framstå som virkelighetsflukt, og ikke som et effektivt middel til å analysere og å forstå verden omkring oss. I denne avhandlingen skal det handle om forfatterskapet til Heinrich von Kleist. (1777-1811). Nærmere bestemt vil jeg analysere utvekslingene mellom medie-, teknologi- og litteraturhistorie med utgangspunkt i dette litterære verket. Enkelttekster som Robert Guiskard, Prinz Friedrich von Homburg og Die heilige Cäcilie oder die Gewalt der Musik vil i denne forbindelse gjøres til gjenstand for inngående tekstanalyser, men jeg kommer også til å fokusere på brevene og den funksjonen disse kan sies å innta i forbindelse med Kleists litterære produksjon. Friedrich Kittler skriver i Aufschreibesysteme 1800/1900 at "skyggen fra de tekniske mediene ennå ikke hadde falt inn over diktningen anno 1800". (Kittler 1995: 128) Til forskjell fra en slik synsmåte vil hvert enkelt av denne avhandlingens kapitler fokusere på bestemte apparater og medier som kan sies å ha stått modell for Kleists skrivepraksis. Slik håper jeg ikke bare å tegne opp et alternativt bilde av dette forfatterskapet, men også av hvordan Kleists produksjonsestetikk ikke nødvendigvis er et særtilfelle, men en del av et samtidig nettverk av medieformer og teknologier. På grunn av Kleists rolle som den tyske litteraturens Außenseiter framfor noen, synes fortellingene om litteraturens autonomi spesielt påtrengende i forbindelse med nettopp dette forfatterskapet. Som kjent var ikke Kleist hjemmehørende verken i Jena eller Weimar, og han stod utenfor de litterære salongene i Berlin. Militærkarrieren gav han opp. Ikke klarte han å stifte familie, og ikke ble han en del av den prøyssiske embetsstaten. Politisk stod han i opposisjon til det rådende monarkiet, men også til erobreren Napoleon. Etter først å ha vist en glødende interesse for naturvitenskapelige studier, kastet han også dette livsprosjektet over bord. Av de filosofiske Kant-studiene lærte han visstnok ikke annet enn at sannheten verken lar seg erkjenne eller formidle, og at det godt kan tenkes at vi alle går omkring og betrakter verden "med grønne glassøyne". Hvis denne mislykkede filosofen og litterære einstøingen skulle slumpe til å knytte en personlig forbindelse eller et vennskapsbånd for en tid, kunne man være ganske sikker på at også denne forbindelsen til menneskenes verden brøt sammen i løpet av kort tid. Den manglende sosiale tilpasningssansen og et manisk-depressivt sinnelag skal i det hele tatt ha ført Kleist på kant med den tiden og det samfunnet han levde i, og til slutt gikk det da også som det måtte gå ved Wannsee den 21. november 1811. Hva som står igjen etter denne datoen, er i henhold til en slik forfattermyte et gripende vitnemål om den menneskelige eksistensens lidelse og angst. Når jeg i fortsettelsen kommer til å fokusere på konkrete former for utveksling mellom det litterære verket og samtidige medieformer og diskurser, er det blant annet for å tegne opp et mindre tragisk bilde av forfatterskapet, et bilde hvor Kleists tekstproduksjon viser seg å stå i skjæringspunktet mellom for eksempel mediehistorie og vitenskapshistorie. Denne metoden synes også å gi et alternativ til de alminnelige forsøkene på å bestemme forfatterskapet enten som progressivt og moderne eller også som nasjonalistisk og reaksjonært. Den manglende viljen til å forbinde Kleist med det tidlige 1800-tallets diskurser kan sies å ha åpnet for de mange forsøkene på å knytte ham til 1900-tallets historie. Bernd Hamacher påpeker dette forholdet i en omfattende redegjørelse for Homburg-resepsjonen, og han viser i denne forbindelse blant annet til hvordan verkene etter Kleist har fungert som et eksperimentfelt for utprøvningen av nye litteraturteorier og analysemetoder. (B. Hamacher 1999: 10) Hvis vi forholder oss til perioden etter andre verdenskrig, har man blant annet mobilisert eksistensialisme, marxisme, psykoanalyse, resepsjonsestetikk, diskursanalyse, systemteori og kjønnsstudier i forsøkene på forklare verket utenfra. En antologiutgivelse som Positionen der Literaturwissenschaft (1985) gir et godt eksempel på denne forskningssituasjonen. Her skal åtte såkalte "modellanalyser" illustreres gjennom lesningen av Das Erdbeben in Chili. Bokprosjektet bidro ikke bare til å tegne opp et gitt vitenskapsteoretisk landskap, men skapte også et plan for erobringen av nye posisjoner, et eksklusivt område hvor noen få utvalgte stemmer fikk slippe til mens andre rimeligvis måtte bli utelatt. I denne sammenhengen kom David Wellbery til å innta en olympisk og opphøyet posisjon både ved å redigere verket og ved å sette inn sitt eget bidrag om "litteratursemiotikk" som en slags overordnet metavitenskap i midten av boken. Friedrich Kittler markerte også styrke på teorifronten ved å være førstemann ut i rekken av kommentarorer med et eget bidrag om "diskursanalyse". Endelig fikk Werner Hamacher anledning til å framstå som en nåtidig Außenseiter ved å forfatte den eneste modellanalysen uten eksplisitt metodeangivelse. Opprinnelig hadde han blitt spurt om å skrive en tekst under headingen "grammatologi", men forestillingen om at en lesning etter forbilde av Derrida skulle ha noe med en metode å gjøre var så "widersinnig" at redaktøren og dekonstruktøren til slutt fant det best å erstatte innholdsangivelsen med "eine Leerstelle" over navnet til Hamacher. (Wellbery 1985: 10) Slik kom innholdslisten til å romme i alt to uposisjonerte bidrag. Til å begynne med stod novelleteksten til Kleist, uten nærmere angivelse av hvilken metode denne fortellingen eventuelt skulle falle inn under. Lengst bak i boken, nærmest som et speilbilde av "Das Erdbeben in Chili", kunne man så studere "Das Beben der Darstellung" av Werner Hamacher. Ved å lese den aktuelle Kleist-forskningen på overflatens nivå, via "Daten, die am Rand oder jenseits des Einzeltextes stehen" (Kittler 1985: 24), kan vi på denne måten skaffe til veie en første oversikt over det forskningsfeltet vi her skal bevege oss inn på. En mer inngående diskusjon av andre Kleist-lesninger, og en posisjonering av vårt eget prosjekt i forhold til disse, vil imidlertid måtte vente til vårt eget lesearbeid har kommet i gang. I det påfølgende magasin-kapittelet kommer jeg da også til å trekke inn en rekke andre Kleistforskere for å plassere avhandlingens perspektiv i en bredere sammenheng.. Allerede nå skylder jeg imidlertid å gjøre oppmerksom på at mitt eget arbeid står i forlengelsen av rådende strømninger i samtidens tyske litteraturvitenskap. På det metodiske planet har jeg hentet inspirasjon til mitt eget arbeid fra Friedrich Kittler spesielt og fra en mer allmenn dreining av germanistikken i mediehistorisk retning generelt. Av samtidige Kleist-forskere som har gitt avgjørende impulser til mitt eget prosjekt, vil jeg blant annet trekke fram Karl Heinz Bohrer, Gerhard Neumann, Gernot Müller, Anthony Stephens og Berhard Siegert. Bohrer lanserer et begrep om "estetisk subjektivitet" i forbindelse med Kleists brevskrivning. Neumann viser til magasinet som en mulig modell for Kleists tekstproduksjon. Müller gjør framlegg til en undersøkelse av Kleists intermediale "bildetenkning". Stephens påtaler de eiendommelige tingmetaforene til Kleist. Og Siegert avdekker noen av de mediehistoriske forbindelseslinjene mellom Kleists brevskrivning- og lagringsteknologi. I fortsettelsen, og da ikke minst i magasin-kapittelet, vil det bli klarere hvordan hvert enkelt av disse funnene lar seg innordne i forhold til mitt eget prosjekt. Som det framgår av innholdsfortegnelsen, er Inventarium: Medier og maskiner hos Heinrich von Kleist organisert i henhold til en romlig modell. I stedet for å trekke opp en historiskbiografisk linje gjennom forfatterskapet, forsøker jeg å forbinde ulike tekstsoner med hverandre og å påpeke mulige korrespondanser mellom dette verket og et samtidig diskursivt og intermedialt nettverk. Dette kan resultere i at noen av de vante figurene fra fortellingene om Kleists liv og forfatterskap faller utenfor den gitte avhandlingens rammer. Når jeg ikke skriver spesielt mye verken om Kant-krisen eller om andre biografiske vendepunkter, kommer ikke dette av at disse episodene aldri fant sted eller av at de skulle være uten betydning, men av at begrepene om kriser og faser har latt seg erstatte av en mer romlig analysemodell. Ved å behandle forfatterskapet som et nettverk av motiviske og figurlige forbindelseslinjer, blir det også enklere å synliggjøre noen av de historiske linjene fra dette enkeltverket i retning av det tidlige 1800-tallets institusjoner og mediesystemer. Hvis man leser forfatterskapet som en sammenhengende beretning med døden som teleologisk endemål, ender man nettopp i de bildene av splittelse og isolasjon som altfor ofte har fått lov til å prege bildene av Kleist Hvis vi imidlertid stanser opp fallbevegelsen for i stedet å fokusere på tekstenes sammensetning og funksjonsmåte, er vi i gang med denne avhandlingens prosjekt. Utgivelsen av Sämtliche Werke i Roland Reuß' og Peter Stangles Brandenburger-Ausgabe har representert det kanskje viktigste bidraget til Kleist-forskningen de siste ti årene. Under arbeidet med den foreliggende avhandlingen har det da også vært en kilde til stadig inspirasjon å studere de nye bindene i denne serien etterhvert som de har kommet ut. Ikke minst for studiet av Kleists brevskrivning har det vært verdifullt å få en fotografisk faksimilegjengivelse av alle bevarte håndskrifter. Parallellutgivelsen av Brandenburger Kleist-Blätter har dessuten etablert et rikholdig arkiv av utfyllende tekstkommentarer. Når jeg i denne avhandlingen likevel har valgt å sitere fra Helmut Sembdners utgave av Sämtliche Werke und Briefe, kommer dette av at utgivelsesprosjektet til Reuß og Staengle ikke har foreligget i komplett form under arbeidet med denne avhandlingen. I skrivende stund mangler fremdeles tre av dramabindene (I/6, 7 og 8), det ene bindet med lyrikk (III), de to avsluttende brevbindene (IV 3 og 4) og de tre tilleggsbindene med Erläuterungen (V 1-3). Ved at jeg har forholdt meg til Sembdner, har det dessuten blitt enklere å relatere mine egne tekstfunn til den eksisterende forskningstradisjonens sitatpraksis. Ved forkortede tekstreferanser følger jeg ellers den standarden som angis av Kleist-Jahrbuch: SW: Sämtliche Werke und Briefe, v/Helmut Sembnder. Ref. med (arabisk) bindnummer. BKA: Sämtliche Werke: Historisch-kritische Ausgabe, v/ Roland Reuß og Peter Staengle. Ref. med seksjonsnummer (romersk) og bindnummer (arabisk). BKB: Brandenburger Kleist-Blätter, v/ Roland Reuß og Peter Staengle. Ref. med bindnummer (arabisk). LS: Heinrich von Kleists Lebensspuren, v/ Helmut Sembdner. Ref. med oppslagsnummer. NR: Heinrich von Kleists Nachruhm, v/ Helmut Sembdner. Ref. med oppslagsnummer For ytterligere litteraturopplysninger vises det til den avsluttende bibliografien