Ein forskjell som gjer ein forskjell? Forteljingar om cannabisbruk

Denne avhandlinga bidreg til kunnskap om ei gruppe rusmiddelbrukarar og eit tema som det har vore mindre fokus på i forskinga; sosialt integrerte cannabisbrukarar som har redusert eller avslutta bruken av cannabis utan å vere i kontakt med behandlingsapparatet. Gjennom fire artiklar utforskar eg dei sosiale og kulturelle betydingane av cannabisbruk både for individa og i den norske konteksten. Analysane i tre av artiklane byggjer på kvalitative intervju med 25 unge vaksne som har brukt cannabis over fleire år, og som har trappa ned på bruken eller slutta. I den fjerde artikkelen er datagrunnlaget utvida med 12 intervju med kvinnelege cannabisbrukarar frå ein studie av Sveinung Sandberg og Willy Pedersen (2010). Gjennom å undersøkje unge vaksne sine forteljingar om kva det inneber å bruke og å slutte å bruke cannabis, ønskjer eg både å vise korleis forteljingar om cannabisbruk er viktig for identitetsdanning og å seie noko om korleis cannabisbruk vert sett på i det norske samfunnet. I avhandlinga vert identitet forstått som skapt gjennom forteljingane vi fortel om oss sjølve og forholda våre til andre, og korleis andre møter desse forteljingane. Forteljingane hjelper oss å skape samanheng mellom hendingane i liva våre og å gjere oss sjølve forståelege – for oss sjølve og for andre. Også forteljingar om eigen cannabisbruk er del av dette arbeidet, og i framstillinga bruker individa kulturelt tilgjengelege forteljingar om cannabisbruk; mulige måtar å snakke om cannabis på i den aktuelle konteksten. Cannabisbruk er ein mangetydig og kompleks ressurs for identitetsarbeid. På den eine sida er bruken knytt opp til ei forteljing om illegal rusbruk som risikofylt og kopla til avhengigheit og marginalisering. På den andre sida er cannabisbruk kopla til eit subkulturelt repertoar av forteljingar, der bruken symboliserer slike eigenskapar som openheit, sjølvstende og at ein ikkje er konservativ og "satt". Eit av dei viktige bidraga i avhandlinga er analysen av cannabisbruk som kopla til maskulinitet. Vi argumenterer for at cannabisbruk er kopla til ei form for maskulinitet som idealiserer det å vere ung, fri og uavhengig, medan det å vere etablert, lydig og konform vert sett ned på. Dette er ei mjukare, meir likestillingsorientert og ikkjekonkurranseprega form for maskulinitet enn det som er skildra i andre ruskulturar, og den kan lettare praktiserast av kvinner også. Likevel merker kvinnelege cannabisbrukarar seg ut og vert spesielt synlege fordi cannabisbruk er koda som maskulint og dermed vert oppfatta som atypisk handling for medlemmar av den kvinnelege kjønnskategorien. Dette kan forklare kvifor kvinner i hovudsak gjorde meir tradisjonelle feminitetar i sine forteljingar om cannabisbruk, ved å plassere seg i meir perifere posisjonar i cannabisbrukande fellesskap og å gjere cannabisbruk mindre sentralt i sjølvforteljingane enn det mange menn gjorde. Eit anna viktig bidrag er identifiseringa av den sentrale forteljinga om cannabisbruk som eit harmlaust og behageleg rusmiddel som kan brukast av dei aller fleste på kontrollerte måtar, og analysen av kva for funksjon denne forteljinga har. Det å uttrykkje at ein ønskjer å redusere eller avslutte bruken inneber eit brot med denne forteljinga, og det kan også bli forstått som ein kritikk mot rusmidlet og andre sin bruk av det. Det ligg såleis ei binding i denne forteljinga som kan gjere det vanskeleg å snakke om å slutte og å faktisk slutte for dei som ønskjer det. Samtidig viser studien at deltakarane har redusert cannabisbruken, sjølv om dei framleis støttar forteljinga om cannabis som harmlaust og behageleg. Dette ser eg som eit uttrykk for at endra praksis ikkje nødvendigvis inneber vesentlege endringar i sjølvforteljingane. Deltakarane held fast på dei positivt ladde forteljingane om ikkjekonvensjonalitet sjølv når dei (nesten) ikkje brukar lenger og går inn i meir tradisjonelle livsstilsprosjekt med etablering av familie og fulltidsarbeid. Dette gjer dei ved å halde fram med å bruke litt, eller halde muligheita opa for at dei kan kome til å bruke cannabis igjen på eit seinare tidspunkt. Dette peikar også mot at fortolkande studiar retta inn mot å forstå korleis forteljingar om rusmiddelbruk vert konstruert og kva for funksjonar dei har er viktige for forståinga av avhengigheit og korleis ein jobbar med rusproblematikk. Slike perspektiv bidreg til å leggje ut fleire nyansar enn det dei biokjemiske og medisinske modellane kan tilby