Morsmålsopplæring for språklige minoriteter i Norge – teori og praksis

De politiske partienes holdning til morsmålsopplæring dreide kraftig på 1990-tallet. Flerspråklighet ble ikke lenger sett på som en ressurs, og morsmålsopplæring skulle kun benyttes som et hjelpemiddel for de elevene som hadde svake kunnskaper i norsk. I all hovedsak er det tre partier som har hatt liten utvikling, og stått fast ved sitt standpunkt i denne saken. Fremskrittspartiet har hele tiden vært klare på at morsmålsopplæring er en privatsak, som ikke staten skal bekoste. Venstre og SV har derimot hatt et stabilt standpunkt hvor de har ønsket å styrke morsmålsopplæringen. I dag er det riktignok stort sett enighet blant politikere om at flerspråklighet er positivt, noe som altså ikke gjenspeiles i partiprogrammene og læreplanene. Læreplanene har utviklet seg i samme retning som både Høyre og Arbeiderpartiet. I M87 var flerspråklighet et uttalt mål, mens det i L97 og LK06 kun er et redskapsfag tiltenkt de elevene som har så dårlige norskkunnskaper at undervisning på norsk ikke er mulig å gjennomføre. Opplæringsloven danner grunnlaget for læreplanene, og opplæringslovens § 2-8 gir elever som har for dårlige norskkunnskaper til å følge vanlig undervisning rett til særskilt norskopplæring, og om nødvendig morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring eller begge deler. I loven er det også tatt forbehold om at undervisningen kan skje på annen skole enn eleven går ved til vanlig, samt at dersom det er mangel på kompetente lærere, skal skolen så langt det lar seg gjøre forsøke å legge til rette for annen tilrettelagt opplæring etter elevens forutsetninger. I min kartlegging av utvalgte kommuners praktisering av loven kom det tydelig fram at loven tolkes svært ulikt. Det har stor betydning i hvilken kommune man bor for hvilket tilbud man får. I enkelte kommuner tilbys morsmålsopplæring så lenge det lar seg forsvare av opplæringsloven, mens andre kommuner ikke har noe tilbud i det hele tatt. Generelt er det et bedre tilbud i folkerike kommuner, men enkelte små kommuner har også et tilbud. Uavhengig av hvorvidt morsmålsopplæring er et nødvendig premiss for vellykket norsklæring, eller ikke, finnes det en del sosiale og kulturelle problemstillinger som bør vies oppmerksomhet og tas på alvor. Det ser ikke ut til å være noen klar sammenheng mellom dårlig integrering og morsmålsopplæring. Kunnskap og bevissthet om kultur og kulturforskjeller er slik jeg ser det en viktig grunn for å gi morsmålsopplæring