Når NATO ikke er nok: En analyse av Norges indre sikkerhetspolitiske behov

Norge står i dag overfor sikkerhetspolitiske utfordringer vi ikke hadde for 30 år siden. Klimaendringer, økende migrasjon, cyberoperasjoner og internasjonal terror er alle nye sikkerhetspolitiske fokusområder for staten Norge. På den ene siden har NATO vært vår sikkerhetspolitiske forankring siden Den kalde krigen. På den andre siden har EU gradvis overtatt ansvaret for ikke-militær krisehåndtering i Europa, og samtidig huser en rekke av Norges nære alliansepartnere. Norsk tilslutning til EUs sanksjonspolitikk overfor Russland, har vært med på å underbygge det tette forholdet mellom Norge og Unionen. Dilemmaet som reiser seg er imidlertid at Norge formelt står utenfor Unionen, når det som mange anser for å være det mest sensitive temaet i norsk sikkerhetspolitikk diskuteres i Brussel – nemlig vårt forhold til Russland som nabo. NATO på den ene siden står for realismetankegangen hvor en stats suverenitet er absolutt og allianser sikres. EU på den andre siden står for et sterkt liberalistisk tankesett hvor interessen til unionen som helhet og ikke hver enkelt medlemsstat er avgjørende. Hvordan skal Norge manøvrere i et slikt utenrikspolitisk bilde? Dette har vært utgangspunktet for vårt forskningsspørsmål: Hvordan får Norge tilfredsstilt sine indre sikkerhetspolitiske behov, når NATO ikke er nok? Gjennom en kvalitativ studie av regjeringens Veivalgsmelding fra 2017 og intervjuer med informanter fra sentrale samfunnsvitere med fagområde innen norsk og europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, har vi samlet informasjon om landets sikkerhetsutfordringer og hvordan vi best kan løse disse. Gjennom vår analyse har vi avdekket at Europa og europeiske land vil være viktig for å ivareta norsk sikkerhet. Vi kan bekrefte at EU er en viktig samarbeidspartner, men ikke avgjørende for rikets sikkerhet. Europa vil bli viktigere enn NATO for å ivareta landets indre sikkerhetsbehov spesielt innenfor områder som omfattes av det utvidede sikkerhetsbegrepet. Det vil ikke være problematisk for norsk handlefrihet at Norge ikke har en direkte stemme i EUs råd. Det er faktisk en fordel dersom man klarer å opprettholde og videreutvikle forholdet Norge har med EU. Dersom Norge hadde hatt en stemme i EU, hadde også Norge vært mer forpliktet å følge EU-linjen innen alle politikkområder, noe som kan være problematisk. Presset på norske interesser vil være stort dersom den samlede interessen i EU ikke er sammenfallende med Norske. Vi kan derfor slå fast at EU blir en stadig mer relevant aktør i norsk sikkerhetspolitikk