Litteraturundervisningi ungdomsskulen: Kanon, danning og kompetanse

Avhandlinga Litteraturundervisning i ungdomsskulen. Kanon danning og kompetanseer ei kvalitativ undersøking som gjev kunnskap om korleis og kor ulikt norsklærarar snakkar om litteratur og litteraturens plass i norskfaget. Den overordna problemstillinga for avhandlinga har vore: Kva syn på litteratur og danning avteiknar seg i norsklærarars forteljingar om eigen litteraturdidaktiske praksis? Denne problemstillinga har eg freista å svare på frå fleire vinklar, og ved hjelp av fem konkrete forskingsspørsmål. Det empiriske materialet som ligg til grunn for avhandlinga er dei fire siste læreplanane for grunnskulen og intervju av 18 lærarar ved 10 ulike skular i Nordland. Analysane av desse og gjennomgang av annan forsking, viser at det litteraturdidaktiske feltet er i rørsle og gjev rom for mange ulike posisjonar. Den rørsla som finst innanfor det norskdidaktiske feltet no, heng saman med den utvidinga av norskfagets område og endringa av fagets føremål som blir reflektert i planverka. Avhandlinga drøftar omgrep som kultur, kulturalisering, kanon og litterær kompetanse, og stiller spørsmål som handlar om fagleg kjerne, faggrensar, legitimering av litteraturundervisning og utvikling av ulike lesemåtar. På skulenivået ser den litteraturdidaktiske diskursen ut til å vere open. Forskjellane mellom ulike skulekulturar kan vere store. Blant lærarane i denne undersøkinga herskar det tvil om korleis ein skal formulere kva som er kjernen i norskfaget etter innføringa av Kunnskapsløftet. Ein strategi som kjem til syne i materialet er å halde fast i ein fagkonstruksjon som var tydeleg i den førre læreplanen for grunnskulen. Dermed set ein Kunnskapsløftets literacy-fokus i parentes, men gjev fagkonstruksjonen ved skulen ein tydeleg profil. Ein annan strategi er å opne faget opp for nye teksttypar, medium og arbeidsmåtar. Ei problematisk side ved denne strategien er at faget misser noko av den tydelege profilen den første strategien gav, ettersom det framleis ser ut som om lærarane ikkje har eit klart grep om kva norskfaget som literacy-fag skal vere. Lærarane legitimerer litteraturundervisningas plass i skulen og i norskfaget på ulike måtar. Det ser ut til at dei lærarane som er mest kritiske til Kunnskapsløftet, og gjerne tek ein konservativ posisjon, legg større vekt på at litteraturen skal fungere som sosialt lim og danne grunnlag for diskusjonar om samfunn og historie. Lærarane grunngjev utval av litterære tekstar til undervisninga på mange forskjellige måtar, men kvardagsteoriar om kva som kjem til å fungere og fengje i klasserommet er særleg viktige for utvalet. Det finst fleire ulike oppfatningar om kva det vil seie å lære å lese litteratur. Omgrepet litterær kompetanse er lite kjent blant lærarane; teoriar om leseutvikling meir generelt, er i større grad kjende