En nykonstruksjonistisk analyse av norske presenteringssetninger

Presenteringskonstruksjonen har blitt regnet som en instansiering av ergativitet, fordi objektet beholder sin opprinnelige posisjon på objektsplassen. Det at vi kan ha agentive objekter er et problem for Inakkusativhypotesen, som går ut på at inergative verb tar eksterne argumenter, og ergative verb tar interne argumenter. Det er dessuten en sterk generalisering i leksikalistiske teorier som sier at agens-argumenter må genereres på subjektsplassen. Jeg argumenterer i denne oppgaven for at en nykonstruksjonistisk analyse av norske presenteringssetninger kan forklare disse forholdene. En nykonstruksjonistisk analyse går ut på at leksikalske elementer blir satt inn i en allerede generert syntaktisk struktur. Denne strukturen inneholder en rudimentær semantikk, og mening skapes som følge av samarbeidet mellom denne semantikken og den konseptuelle semantikken som finnes i ordene. En nykonstruksjonistisk analyse kan slik forklare hvorfor noen presenteringssetninger kan ha agens-argumenter på objektsposisjonen. Den tilbyr samtidig en elegant forklaring på fenomenet graderthet. Det vi forsøker å klassifisere med merkelappene ergativt og inergativt, handler egentlig om harmoni mellom den syntaktisk-semantiske ramma og det konseptuelle innholdet i de leksikalske elementene. Rammene ser ut til å inneholde en rudimentær proto-rolle-semantikk, som gjør at ikke-agentive verb og argumenter harmonerer godt med ei ekspletiv ramme, mens agentive verb og argumenter harmonerer i mindre grad. Det er det at denne harmonien er avhengig av flere faktorer som har gjort det så vanskelig å prøve å avgjøre hva ergativitet og inergativitet er. Det er også derfor en rammeteoretisk analyse egner seg så godt til å analysere norske presenteringssetninger, fordi det er bare den som regner med dette med harmoni mellom struktur og innhold