Kulturelt mangfold i barnehagen. Måltid og måltidspraksiser.

Med utgangspunkt i mine observasjoner fra en barnehage og relevant teori har jeg drøftet hvordan kulturelt mangfold kommer til uttrykk gjennom måltidet i barnehagen. Jeg har valgt grenser som mitt analytiske begrep med utgangspunkt i Lauritsen (2011). Eriksen og Sajjad (2006) hevder at kultur er en avgjørende faktor for hvordan vi spiser og ikke minst hva vi spiser. Gjervan, Andersen og Bleka (2012) hevder at mat og måltidet har en sentral plass i barnehagen og at det spiller en viktig rolle for samvær og tradisjoner. Maten som serveres i barnehagen kan kategoriseres som rimelig norske, noe som kan sies å være et paradoks sett i lys av barnehagen mål om å fremme kulturelt mangfold. I forbindelse med samefolkets dag kan det se ut til at finnbiffen fungerte som en grensemarkør mellom samene som en etnisk gruppe og de andre. Det interessante her er det folkloristiske fokuset som framstår her kan fungere mot sin hensikt. Det man kan tenke som en hyllest til eller kunnskap om «de andre» kun utgjør en grensedragning og understreker annerledeshet. I følge Lauritsen (2011) er det knyttet mye symbolikk til den norske matpakka. Hylland Eriksen (1998) nevner muligheten for at kultur først defineres i møte med noe som er annerledes. Her kan det være mulig å anta at børeken i matboksen til et barn, blir kultur i kraft av sin annerledeshet. Jeg nevner muligheten for at den selvfølgelige brødskiva med hvitost møter den ikke selvfølgelige børeken og i dette spenningsfeltet oppstår kultur. I denne sammenheng kan det tenkes at brødskiva med hvitost har en sterk kulturell verdi i den kraft at den blir tatt for gitt. Jeg gjør rede for et eksempel fra mine observasjoner der en gutt inviterer til lek med en voksen, hvor den voksne svarer med å undervise han i norsk som språk. I denne sammenheng trekker jeg inn Palludan (2005) og drøfter språklige toner i barnehagen. Paradokset i denne sammenheng er at gutten trolig ville lært langt mer språk dersom den voksne hadde møtt hans initiativ til lek fremfor et forsøk på formell læring. Jeg har drøftet hvordan den voksne i barnehagen kan bidra til at språket blir en grense for inkludering i et felleskap. Jeg viser hvordan det språklige mangfoldet kommer til uttrykk gjennom måltidet i barnehagen, men på den voksnes premisser. Mine observasjoner viser antydninger til at «de mest norske» barna forsvinner i det kulturelle felleskapet, og at de barna med en etnisk bakgrunn som kan se ut til å skille seg mest fra typisk norsk kulturofte får oppmerksomhet rettet mot sin etnisitet eller kulturelle bakgrunn. Grensemarkørene slik jeg ser det, fungerer som en grense mellom det norske og det ikke-norske. Jeg aner en mulig tendens til at kulturelt mangfold under måltidet i barnehagen får sine uttrykk som folklore eller eksotisme. I den sammenheng kan det tenkes at uttrykkene for kulturelt mangfold blir grenser i seg selv, og noe som er med på å skape «oss» og «dem»