Tidlig intervensjon, utvikling og evaluering av tiltak til personer med demens og deres pårørende - Rapport fra forprosjekt

Bakgrunn for prosjektet er at antallet eldre med demenssykdom vil øke. Studier har vist at med ergoterapi tidlig i sykdomsforløpet har personer med demens opprettholdt og eller forbedret sin selvstendighet og deltakelse i daglige aktiviteter, og pårørende har opplevd forbedret livskvalitet. Målet for prosjektet var å utprøve en tiltakskjede og relevante kartleggingsverktøy i tidlig fase av sykdomsforløpet, med vekt på deltakelse lengst mulig. I tillegg ble erfaring med å prøve ut tekniske hjelpemidler som fremmer aktivitet og deltakelse vektlagt. Vi ønsket også og evaluere om denne typen tiltak influerer på belastningen til pårørende. Metode: Utvalget besto av personer med demens som er utredet på St. Olavs Hospital, Poliklinikk for Geriatri. Deltakerne ble kartlagt med P- og I- ADL instrument og med Canadian Occupational Performance Measure (COPM), som baserer seg på brukerens erfaringer og ønsker for aktivitet og deltakelse. I tillegg ble Belastningsskjema for pårørende anvendt. Resultatene viste at deltakerne er en sårbar brukergruppe med få etablerte tiltak i kommunen som passet for dem. Erfaringen var at for å skreddersy relevante tiltak som skal fremme aktivitet og deltakelse må dette individualiseres. Erfaring med kartleggingsverktøy som baserer seg på brukers mening basert på COPM synliggjorde betydningsfulle hverdagsaktiviteter for den enkelte, men bør følges opp med komparentopplysninger fra pårørende. Det viste seg at de mest nyttige hjelpemidlene kan være enkle, ikke nødvendigvis teknologiske. Konklusjon: Å etablere og utvikle kontakt med denne brukergruppen krever finfølelse for å ivareta selvrespekt og verdighet. Samarbeid med pårørende er nødvendig for bruker, og pårørende har behov for veiledning og råd om sykdommen, funksjon, bruk av hjelpemidler etc. Det trengs individuell tilnærming, ingen ”pakkeløsninger” for å gi relevant tidlig intervensjon for denne målgruppen. Konsekvenser for ergoterapeutisk praksis viser at tidlig intervensjon kan bidra med systematisk funksjonsvurdering og kartlegge viktige aktivitetsområder for den enkelte. Samtale og veiledning som metode er utilstrekkelig, aktiviteter må utføres i praksis. Et viktig spørsmål for tjenesten er derfor; Hvordan tilrettelegge for observasjon og gjennomføring av praktiske daglige gjøremål for å vurdere mestring og utførelse? Gode bidrag og løsninger krever kontinuitet og oppfølging