Do development aid agencies practice what they preach?: Analysing the effects of official development aid on sustainable development, 1989 – 2018

Siden Verdenskommisjonen for miljø og utviklings rapport Vår felles framtid ble publisert i oktober 1987 har bærekraftig utvikling gjennomsyret alle deler av samfunnet. Alt – fra den lokale butikken på hjørnet til verdenspolitikken – er bærekraftig, enten i liv eller i lære, og utviklingsbistand er intet unntak. I tillegg til å fremme vekst og fattigdomsreduksjon har utviklingsbistandsorganer påtatt seg oppgaven å fremme bærekraftig utvikling, slik de mange målene for verdensutvikling dikterer. Gjennom OLS analyser med fikserte effekter og robuste standardfeil, med data for offisiell utviklingsbistand fra DAC medlemmene og flere mål på svak og sterk bærekraft fra omlag 140 land i perioden 1989–2018, ser jeg på hvorvidt bistandsorganer faktisk følger opp løftet om fremming av bærekraftig utvikling. I tillegg blir Norge som bistandsdonor viet et spesielt fokus, for å undersøke hvorvidt landet gjør det bedre enn resten av donorene. For å kontrollere for mulige utvalgsskjevheter bruker jeg Heckmans tostegsmetode for å analysere effekten av norsk utviklingsbistand. Jeg finner ingen substansielle effekter av bistand fra de andre DAC medlemmene på hverken svak eller sterk bærekraftighet. Norsk bistand har derimot en målbar negativ effekt på drivhusgassutslipp målt per innbygger, et resultat som er robust mot utvalgsskjevhet. Dette indikerer at norsk utviklingsbistand fremmer sterk bærekraft, og støtter dermed antakelsen on at Norge er en "bedre" donor