NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport 2018/13. Avgrensning av arkeologiske kulturminner i dyrkamark

Stamnes, A. A. og L. Gustavsen 2018: NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport 2018:13. Avgrensning av kulturminner i dyrkamark. Metodevalg og forvaltningsimplikasjoner. NTNU Vitenskapsmuseet og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) fikk i 2017 tildelt Forsknings- og utviklingsmidler fra Riksantikvaren for et felles prosjekt med tittelen «Avgrensning av arkeologiske kulturminner i dyrka mark». Målet med prosjektet var å undersøke anvendelighet og presisjon av storskala geofysisk kartlegging, og sammenligne dette med registrering- og utgravningsdata ved maskinell flateavdekking. Prosjektet skulle også undersøke hvordan disse datasettene kunne anvendes for avgrensning, prognosedannelse, prosjektering og budsjettering av videre arkeologiske undersøkelser. Det var også viktig å diskutere hvordan resultatene fra de ulike metodene forholder seg til undersøkelsesplikten jfr. Kulturminneloven §9. Det ble gjennomført geofysiske undersøkelser av to lokaliteter, Øya i Melhus kommune og Dilling i Rygge kommune, og resultatene fra disse ble sammenlignet kvantitativt med resultatene fra maskinell sjakting og flateavdekking. Det ble også utført statistiske analyser av sammenfallet mellom tettheten av geofysiske anomalier, påviste strukturer ved maskinell flateavdekking, og utgravningsresultatene, for å kunne si noe om den romlige representativiteten til de ulike registreringsmetodene. Den maskinelle prøvesjaktingen hadde på Melhus en påvisningsgrad på 29% av de arkeologiske strukturene funnet ved senere utgravning. Ved bruk av georadar ble 10% av de utgravde strukturene identifisert ved den primære tolkningen av dataene, mens en direkte sammenligning viste at 23% var synlige i georadar-dataene. For Dilling var påvisningsgraden ved den maskinelle prøvesjaktingen på 39% av de utgravde strukturene. Her ble 6% av de utgravde strukturene identifisert ved den primære tolkningen av dataene, mens en direkte sammenligning viste at 18% av strukturene var synlige i georadar-dataene. Generelt er påvisningsgraden for arkeologiske ildsteder, kokegroper, ovner og kokegroper sammenlignbar for maskinell sjakting og georadar-dataene, mens det er noe større variasjon for spesielt stolpehull. På Dilling var dette også den mest tallrike kategorien av arkeologiske strukturer. På Øya var det en bedre romlig korrelasjon for georadar-dataene (0,48 tolket/0,85 påvist), enn for resultatene fra den maskinelle prøvesjaktingen (0,15). På Dilling var korrelasjonen litt bedre for den maskinelle prøvesjaktingen (0,8), enn georadar-dataene (0,65 tolket /0,73 påvist), men resultatene er fremdeles sammenlignbare. Dette betyr at selv om en ikke påviser like høy prosentandel av strukturene, er den romlige representasjonen av lokalitetene sammenlignbare, om ikke bedre med resultatene fra georadarundersøkelsen på denne typen lokaliteter. Det er ulike fordeler og ulemper med begge registreringsmetodene, som f.eks. at sjakting gir mer en direkte påvisning over et begrenset område, mens georadar gir fulldekkende datasett, og på den måten kan unngå fordyrende overraskelser. Samtidig oppfattes bruken av georadar som noe nytt og ukjent for mange, og forventningene om at en ved å anvende høyteknologiske metoder skal fremskaffe tilsvarende data som ved konvensjonelle metoder skaper en stor fallhøyde. Prosjektet har også vist at det er rom for forbedringer, bl.a. i å bli bedre i selve tolkningsfasen av georadar-dataene. Prosjektet har belyst en problemstilling som vi har kjent til, men som inntil nå ikke har vært belyst ved hjelp av kvantitative metoder. De geofysiske metodene vil kunne påvise enkelte kulturminnetyper, mens andre strukturer vil forbli uoppdaget. Samtidig ser vi at spredningsmønstrene stemmer godt overens med distribusjonen av strukturene som er påvist ved maskinell flateavdekking. Det er også en stor forskjell mellom mengden strukturer påvist ved maskinelle prøvesjaktinger og det man faktisk finner når man avdekker store områder. Det er derfor naturlig å spørre om de geofysiske metodene fungerer godt nok som registreringsverktøy jfr. Kulturminneloven §9, og om resultatene kan brukes i planleggings- og budsjetteringsøyemed. Vi vurderer bruken av geofysiske letemetoder som et supplement, og ikke en erstatning for andre registreringsmetoder. Videre mener vi at metodene kanskje vil fungere best som påvisnings- og prognoseverktøy til bruk tidlig i en planfase, for eksempel allerede på konseptvalgutrednings- eller konsekvensutredningsnivå. Overordnet sett har sammenligningene i denne rapporten gitt et viktig referansegrunnlag til hva man forvente av de ulike registreringsmetodene, og dermed også et nyttig bidrag til hvordan en kan anvende slike data forsvarlig i saksbehandling og planlegging, med høy overførings- og kunnskapsverdi inn mot alle ledd i forvaltningsapparatet i Norge og internasjonalt