Sangen om det evige bur

I denne oppgaven har de tre novellene «Mannen og de greske søylene» (1948), «En blomst i knapphullet» (1958) og «Skoene» (1967) av den norske forfatteren Agnar Mykle blitt analysert fra et psykoanalytisk perspektiv. Hovedmålet har vært å se hvordan drifter og familiære relasjoner ved hovedkarakterene kan tolkes psykologisk. For å få til dette har jeg tatt i bruk et teoretisk rammeverk fra psykoanalysens mest kjente teoretiker, selveste Sigmund Freud. Jeg har først presentert oppgavens målsetning og min motivasjon for å skrive den. Deretter har Agnar Mykle blitt presentert i en biografisk og litteraturhistorisk kontekst, før jeg har lagt fram novelleutvalget og min begrunnelse for det. I analysen har tekstene blitt grundig gjennomlest for å finne underliggende meninger som kan svare på oppgavens problemstilling. Hver tekst har blitt analysert på sine egne premisser ved hjelp av psykoanalytisk hermeneutisk metode. Til slutt har jeg lagt fram mine observasjoner og min endelige konklusjon. Mykles litterære bumerke er hans burmetafor. Denne metaforen tegner et bilde av menneskets naturlige driftsutfoldelse som «buret inne» av samfunnets moralske påbud og forbud. Gjennom analysen har jeg kommet frem til at et gjennomgående fellestrekk ved de litterære karakterene, er nettopp deres indre konflikter knyttet til det å følge driftsimpulsene kontra å rette seg etter samfunnets normer og forventninger. Denne konflikten kommer til syne gjennom karakterenes bruk av diverse forsvarsmekanismer, deres verdensanskuelse og de internt fokaliserende fortellerinstansenes bruk av språklige virkemidler. Lesningen har identifisert ulike driftsforestillinger- og impulser i karakterene, og sett disse i lys av deres relasjoner til familiemedlemmer og deres fortid