Å vandre for vekst og væren: En kvalitativ studie av den naturnære turgåing

Formålet med studien er en utforskning av det naturnære friluftsliv og hva det gjør med oss. Det er gjennomført en kvalitativ intervjuundersøkelse med ti personer som er aktive turgåere om deres opplevelser av den naturnære turgåing. Med utgangspunkt i fenomenologisk perspektiv har studien tatt for seg en beskrivelse av turgåing som praksis, turgåernes naturforståelse, og turgåingens opplevelses- og erfaringsmuligheter. I det teoretiske bakgrunnsmateriale er det først gjort rede for sosiokulturelle forhold av betydning for det naturnære friluftslivet som fenomen. Videre er beskrevet et fenomenologisk perspektiv på friluftslivets egenart og meningsdimensjoner, samt bidrag fra nordamerikansk rekreasjonsforskning til forståelse av naturmiljøets positive psykologiske effekter. Videre er meditativ praksis og mindfulness (oppmerksomt nærvær) framlagt som et mulig fruktbart perspektiv å se den naturnære turgåing i lys av. Undersøkelsen viser at turgåing som praksis bedre lar seg beskrive ut fra hvordan å være enn ut fra hvordan å gjøre. Turgåing framstår å være kjennetegnet av en måte å være på som har mye til felles med mindfulness eller oppmerksomt nærvær i meditasjonspraksis. Videre viser undersøkelsen at den naturnære turgåing gir et mangfold av muligheter for opplevelser av helhet, ro og væren. Den naturnære turgåing synes å fremme prosesser av indreorientering, selvobservasjon og selvinnsikt. Studien viser at det gir mening å se den naturnære turgåing i lys av meditativ metode og begrepet mindfulness eller oppmerksomt nærvær