Enslige mindreåriges relasjoner og nettverk i Trondheim: Livsprosesser og tilgang på sosial kapital

Jeg har i denne masteroppgaven sett på utfordringer og dillemmaer som knyttet til dannelsen av sosial kapital i livsprosessene hos de enslige mindreårige flyktninger, og der informantene er et begrenset antall enslige mindreårige som har eller har hatt bosettingstiltak i regi av Trondheim kommune. Hjelpeapparatets rolle i forhold til disse utfordringene er også sett nærmere på i undersøkelsen. Oppgaven omhandler tre hovedtema: Hvilke grader av positiv og negativ sosial kapital finner en i vennemiljø, i kontakten med de enslige mindreåriges familie, eget etniske miljø, og i de formelle nettverk?Hvilke strategier har hjelpeapparatet for å tilrettelegge for at enslige mindreårige kan etablere sosiale relasjoner, og hvilket ansvar har det offentlige?Hva hindrer og muliggjør ungdommenes utvikling av sosial kapital i deres livsprosesser? I oppgaven har jeg beskrevet det norske bosettingsarbeidet generelt, og rammeverk og organisering av de enslige mindreåriges bosettingstiltak i Trondheim kommune. I dette ligger også statlige anbefalinger om hvordan kommunen skal arbeide med nettverk og tilhørighet, og anbefalinger fra helse- og skolesektor, samt de særskilte utfordringer denne gruppen barn og unge møter i forhold til ensomhet, psykiske belastninger og identitet og tilhørighet. Det teoretiske bakteppet består av sosial kapital teori og nettverksteori. Under sosial kapital og nettverk har temaer som tillit og livskvalitet, samt bånd, broer og lenker vært et fokus. Det er også blitt presentert noe forskning om barn og unges nettverk og om enslige mindreårige. Jeg har fått de enslige mindreårige flyktninger i tale for å berette om sine livserfaringer knyttet til sosiale relasjoner. Ungdommene forteller om utfordringer i sine livsområder og i sine ulike livsfaser. De sier noe om sine mål, hvilke nettverk de har og hvordan de inngår nye relasjoner. De viser oss også nettverkenes betydning og funksjon. I materialet kan en skimte sammenhengene mellom de enslige mindreåriges livsprosesser og sosiale relasjoner. Også hjelpeapparatet har bidratt i undersøkelsen med sine opplevelser fra bosettingsforvaltningen og bosettingstiltakene. De har mange års erfaring i arbeidet med enslige mindreårige. Undersøkelsens kvalitative metoder har inspirasjon fra Grounded Theory, og er en kombinasjon av dybdeintervju, der 5 enslige mindreårige som tidligere har hatt tiltak deltar, fokusert gruppeintervju, med 8 enslige mindreårige som er i tiltak, enkelt spørreskjema (18 ungdommer og 6 i hjelpeapparat) og kvalitativt forskningsintervju med 6 ansatte i hjelpeapparatet. Informantgruppen gir noen etiske utfordringer det er viktig å være særlig oppmerksom på – i forhold til språk- og kulturforståelse, i forhold til å være representanter for en marginalisert gruppe og at forsker kan representere det formelle nettverket. Jeg fant i undersøkelsen at de enslige mindreårige har livserfaringer i nåtid og fortid som kan føre til en forsiktig og tilbakeholden tilnærming til dannelse av nye nettverk i eksillandet. Dette er livserfaringer knyttet til problematiske forhold i vennenettverk, etnisk gruppe, eller manglende følelsesmessig støtte fra familie. De kan opptre mer forsiktig fordi noen ikke har tilstrekkelig språk- eller kulturkompetanse til å mestre en ny sosial arena, eller de har manglende tillit til andre på bakgrunn av ustabile oppvekstsituasjoner, eller de har erfart å ikke ha blitt beskyttet av de voksne. De enslige mindreårige i studien fremstår som svært selvstendige, og forstår betydningen av nettverk og integrering. Noen har også kommet langt i å nå sine mål. Deres fortellinger og råd til andre tilsier at de føler en grad av tilhørighet i det norske samfunnet. Både formelle og uformelle nettverk kan bidra til dette. En ser at ungdommene har svært få nære personer i livet sitt, og at noen også mangler venner. De har kjent på å føle seg alene, og har klart seg gjennom mange prøvelser i livet med begrenset støtte fra andre. Når det gjelder de enslige mindreårige blir det derfor særlig viktig for kommunene å sikre sosial kapital slik at de unge får tilgang på kulturell og økonomisk kapital og i voksenlivet kan delta på likeverdige premisser i samfunnet. Bosettingsforvaltning og bosettingstiltak, som har ansvaret for bo- og omsorgstiltak til de enslige mindreårige i kommunen, har ikke en felles omforent strategi i nettverksarbeidet med disse barn og unge. I forhold til arbeidet med nettverk i hjelpeapparatet bekrefter de ansatte at de må ha et bedre fokus på dette i fremtiden. Jeg ser at de ulike tiltaksavdelinger likevel jobber med å utvikle sosial kompetanse, sosial tilhørighet, og skaper kulturell og økonomisk kapital gjennom ulike metoder og tilbud. Forvaltning på sin side har forventninger gjennom tiltaksplaner om at det skal arbeides med barnas nettverk. Bosettingstiltak bør rette innsatsen raskere inn mot nettverksintervensjon for å skape bånd til et uformelt nettverk, samt jobbe med kompetanseheving på tvers i nettverk og medvirke til å skape sterkere mesosystem. At resultatene uteblir kan ha sammenheng med at det ikke er en felles forståelse og forventning til arbeidet, og at det ikke i stor nok grad jobbes systematisk med intervensjon på individ- eller gruppenivå. Bosettingstiltakenes midlertidighet, territoriale og organisasjonsmessige utfordringer, samt den enkeltes egne ressurser, mål og muligheter kan også i stor grad begrense de ansattes arbeid. Kontaktpersoner i bosettingstiltakene og andre offentlige støttepersoner, som husverter, har stor betydning på de fleste områder i de enslige mindreåriges liv mens de har vedtak etter Lov om barneverntjenester. Venner betyr også mye, og de enslige mindreårige stiller opp for andre i samme situasjon. Andre i nettverket, som kjærester, kjæresters familie og lærere har også stor betydning for ungdommene. De enslige mindreårige selv sier de trenger kontaktpersoner i det formelle nettverket som har omsorgskompetanse og samtalekompetanse og som jobber målrettet. Også hjelpeapparatet ser at de som jobber med denne målgruppen må opptre profesjonelt, slik at oppfølgingen av de unge ikke blir personliggjort. De ønsker et økt fokus på mestring og vil gi ungdommene mer ansvar. En finner at de enslige mindreårige i bosettings-tiltak kan få en lettere tilværelse ved å få tilgang på kontaktpersoner som har kultursensitivitet og er trenet til å møte deres historier og i å tolke mestringsstrategier som mistillit og taushet. Gjennom å inneha slik kompetanse kan en skape tillit og gjensidighet, som er forutsetning for sosial kapital