Påtvungne landskap : uteområder i norske høysikkerhetsfengsler

Kriminalomsorgen i Norge er kjent verden over for sin humane tilnærming til straff. Fengslenes høye kvalitet omtales ofte i spektakulære ordelag som skaper både sinne og begeistring. Fengslene i Halden og på Bastøy trekkes stadig frem som «verdens beste». På tross av dette har soning, også i Norge, store negative konsekvenser for den innsatte. Fengselsbefolkningen har betydelig dårligere helse enn befolkningen for øvrig. Frihetsberøvelsen fører til at de innsatte må oppholde seg i påtvungne landskap. Da er det spesielt viktig at disse landskapene har høy kvalitet, slik at de kan bidra til rehabilitering av de innsatte. Landets største høysikkerhetsfengsel, Romerike fengsel, Ullersmo avdeling, huser nesten 300 mannlige innsatte. Uteområdene deres er slitne, flate, har få kvaliteter, og det har skjedd lite med dem siden fengselet sto ferdig for over femti år siden. I denne masteroppgaven undersøker vi hvordan gode uteområder kan utformes innenfor fengslenes strenge rammer, med Romerike fengsel, Ullersmo avdeling som prosjekteringscase. Gjennom en kunnskapsbasert tilnærming til prosjekteringen, har vi gjort en systematisk gjennomgang av kvaliteter i uteområdene til fem nordiske høysikkerhetsfengsler. Vi har intervjuet fagpersoner som har medvirket i prosjekteringen av fire av de fem fengslene. Fagpersonenes erfaringer er sammenstilt til åtte råd for prosjektering av uteområder i fengsler. Med utgangspunkt i de åtte rådene fra casestudiene prosjekterer vi et forslag til transformasjon av uteområdene på Romerike fengsel, Ullersmo avdeling. Vi legger frem en helhetsplan for overordnet utvikling av hele fengselet, og mer detaljerte planer for noen delområder