Den norske velferdsstaten: Fra sosiale til kontraktbaserte rettigheter

Artikkelen retter søkelyset mot en normativ bevegelse i den norske velferdsstatens utvikling – fra universelle til kontraktuelle rettigheter. Sosiale rettigheter som ble etablert etter den 2. verdenskrig, har siden 1990-tallet fått knyttet til seg gradvis flere vilkår og betingelser. En såkalt ny velferdskontrakt mellom borger og stat, basert på en idé om resiprositet, blir brukt til å begrunne og rettferdiggjøre denne utviklingen. Det er mange potensielle måter å utforme en resiprositetsbasert sosialpolitikk på, og i denne artikkelen argumenteres det for at dagens kontraktuelle ordninger legitimerer en ulikhetsskapende samfunnsmessig fordeling. Spørsmålet er dermed om den sosialpolitiske kontraktstenkningen kan forsvares normativt